Seksualitet, i biologien de former for atferd som er knyttet til kjønnet formering, i snever forstand kjønnsdrift. Den biologiske reproduksjon kan sies å utgjøre en kjerne også i menneskets seksualitet, idet hormonelle og nevrofysiologiske prosesser regulerer kjønnsdriften, men også følelser og kognitive prosesser styrer vår seksuelle atferd. Psykologiske faktorer og sosiale og kulturelle forhold – tradisjoner, normer og regler – danner rammer som seksualiteten utspiller seg innenfor. Det enkelte individ fødes med evner og mulighet til å oppleve seksualitet, men måten det skjer på kan reguleres sosialt, og påvirkes gjennom læring. Se også erotikk.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert seksualiteten som en integrert del av hvert menneskes personlighet, som et aspekt ved det å være menneske, et aspekt som ikke kan skilles fra andre aspekter ved livet. I tråd med dette synet er seksualiteten noe langt mer enn samleie mellom mann og kvinne. Den omfatter et bredt spekter av følelsesmessige relasjoner mellom mennesker, og påvirker tanker, følelser, handlinger og mellommenneskelig respons – og derigjennom vår psykiske og fysiske helse.

Synet på seksualiteten og menneskers seksuelle atferd har endret seg over tid, og det varierer mellom samfunn og kulturer. Det finnes derfor ingen global norm for hva som er normal seksualitet. I de fleste samfunn har den seksualitet som er knyttet til å avle barn, vært oppfattet som den normale, mens f.eks. seksuelle forhold mellom personer av samme kjønn (se homofili) har vært betraktet som moralske avvik, eventuelt også sykelige, og ofte blitt møtt med negative, til dels voldelige, reaksjoner. I noen samfunn har imidlertid også normalt seksuelt samkvem mellom menn og kvinner vært oppfattet som moralsk tvilsomt. Særlig kvinner har i mange kulturer kunnet risikere fordømmelse og forfølgelse dersom det ble kjent at de nøt et aktivt seksualliv.

Menneskets respons på seksuell stimulans kan inndeles i fire faser. I den første, lystfasen, tennes interessen for seksuell aktivitet, vi begynner målrettet å avgi erotiske signaler, blir oppmerksomme på andres, og forsøker å legge forholdene til rette for seksuell stimulering. I den andre fasen, opphisselsen, aktiveres visse hjernestrukturer som påvirker det autonome nervesystemet, slik at man får raskere puls, stigende blodtrykk og økende tilstrømning av blod til underlivet. Dette fører til penisereksjon hos mannen og til utskilling av fuktighet i kvinnens skjede. Den økte mengden blod i underlivet fører i seg selv til ytterligere stimulering, noe som kan føre en inn i tredje fase, orgasmen, som består av rytmiske sammentrekninger i bekkenbunnen og muskulaturen i kjønnsorganene, og som normalt er av noen sekunders varighet. Kvinner kan, ved fortsatt stimulering, oppnå flere orgasmereaksjoner etter hverandre, mens mannen etter en orgasme i et kortere eller lengre tidsrom ikke vil respondere på fortsatt seksuell stimulering. Følelsesmessige etterdønninger kan utgjøre en fjerde fase av den seksuelle respons. Disse kan bestå av en intens følelse av velbehag og tilfredsstillelse, dyp avslapning med etterfølgende søvn, men noen ganger også av skuffelse eller sorg.

Som studieobjekt befinner menneskets seksualitet seg i grenselandet mellom vitenskaper som biologi, medisin, psykologi, antropologi, sosiologi og etikk. Forskningen var lenge først og fremst knyttet til det man oppfattet som seksuelle avvik. I dag rettes det betydelig oppmerksomhet mot sosiale problemer med seksuelle aspekter, som seksuelle overgrep. Se seksologi.

Både bildekunst og skriftlige kilder kan si oss mye om de rådende syn på seksualiteten gjennom historien. I den greske og romerske antikken var det en utbredt toleranse for forskjellige former for seksuell atferd, også homoseksualitet. Toleransen gjaldt imidlertid de frie menns seksualitet; frie, gifte kvinner skulle først og fremst føde sin manns barn, og selv om det ble tolerert at frie menn hadde seksuelt samkvem med mannlige og kvinnelige slaver eller prostituerte, måtte de unngå seksuell løssluppenhet da dette var et tegn på manglende selvbeherskelse.

I flere norske helleristninger finner man avbildninger av mannsfigurer med erigert penis. Funn av primitive steinfigurer formet som falloser, bl.a. på Dønna i Nordland, tyder også på at det har vært drevet falloskult i Norge i førhistorisk tid.

Salomos høysang i Bibelen er ett av flere eksempler på hyllest til erotikken i tidlig jødedom. I tidlig kristen tid fremholdt man derimot sølibatet som ideal, men kirkens linje ble å godta seksualitet med sikte på forplantning, innenfor rammene av ekteskapet. Under hekseprosessene i Europa ble mange dødsdømt som følge av anklager om seksuelle avvik. Seksuelle forbrytelser (særlig seksuell aktivitet før eller utenom ekteskapet) figurerer også hyppig i norske rettskilder fra tidligmoderne tid. Det er imidlertid usikkert hvor høy grad av samsvar det var mellom kirkens og statsmaktens syn på seksualitet på den ene side, og den folkelige seksualmoral på den annen side.

I de øvrige verdensreligionene og andre trosfellesskap har synet på seksualiteten variert sterkt. Mens det i noen islamske og asiatiske kulturer for nesten 1000 år siden ble laget kunstferdig illustrerte, erotiske håndbøker, utviklet andre kulturer ritualer og tradisjoner rundt bl.a. omskjæring av kvinner. Omskjæring kan i seg selv innebære høy helserisiko, og fratar kvinnene muligheten til seksuell nytelse.

Under opplysningstiden og den tiltagende sekularisering som foregikk i Europa fra 1700-tallet, fikk vitenskapen, og da særlig den medisinske vitenskapen, økende autoritet også i spørsmål som hadde med seksualitet å gjøre. Mest interesserte man seg for den ikke-reproduktive seksualitetens (skadelige) virkninger på helsen. Sigmund Freuds vektlegging av seksuelle faktorer i sjelslivets utvikling førte til stor interesse for seksualiteten innenfor psykologien i store deler av 1900-tallet.

I 1960- og 1970-årene skjedde hva som siden er blitt kalt en seksuell revolusjon i den vestlige verden. Denne revolusjonen var et sammenfall av to endringer: for det første en ny offentlig åpenhet rundt seksualitet, som blant annet kom til uttrykk i forskningsrapporter (Kinsey-rapportene) om amerikanske kvinners og menns seksualliv i begynnelsen av 1950-årene, for det andre tilgangen til billige og sikre, industrielt fremstilte prevensjonsmidler.

Den seksuelle revolusjonen liberaliserte og individualiserte seksualiteten i store deler av den industrialiserte verden. I velferdsstatene i denne del av verden har det således blitt nokså vanlig å oppfatte seksualiteten som en forutsetning for livskvalitet og som en rettighet, og det blir betraktet som en offentlig oppgave å hjelpe f.eks. fysisk handikappede med seksuelle problemer.

Selv om moderne prevensjonsmidler har redusert angsten for uønskede graviditeter, og selv om åpenheten om seksualitet har bidratt til å redusere dobbeltmoralen, er seksuallivet langt fra ukomplisert i dagens samfunn. Faren for smitte av seksuelt overførbare sykdommer, særlig av HIV/AIDS, har dels ført til at mange viser større varsomhet ved valg av seksualpartnere, men også til frykt for og utstøting av mennesker som tilhører det som betegnes som høyrisikogrupper.

Mens kritikken av de vestlige samfunns forhold til seksualiteten i store deler av 1900-tallet har gått ut på at det var preget av dobbeltmoral, fortrengning og diskriminering, retter den seg ved århundrets slutt i økende grad mot påstått seksualitetspress i offentligheten. Når aviser, magasiner, fjernsyn, film, populærmusikk og reklame hele tiden skaper stor oppmerksomhet om kropp og seksualitet, kan det bl.a. føre til seksuell prestasjonsangst, hevdes det.

Europeerne har siden 1700-tallet i perioder vist stor interesse for ikke-europeiske folkeslags seksualitet, bl.a. ut fra den feilaktige forestilling at jeger-, fisker- og sankerfolk i Afrika eller Oseania var vandrende levninger fra en tid da menneskene levde et «naturlig» liv. På 1900-tallet har antropologisk debatt om seksualiteten i stor grad dreid seg om forholdet mellom seksualitetens biologiske kjerne og den kulturelle påvirkning.

Psykologen og antropologen Margaret Mead (1901–78) hevdet etter feltarbeider på Samoa, Bali og Ny-Guinea at kjønnsroller og seksuell atferd varierer langt mer enn man tidligere hadde antatt, og i tråd med dette synet har mange antropologer interessert seg for hvordan sosiokulturelle forhold ikke bare påvirker, men også kan skape følelser, lyst og begjær.

Når man i dag ikke forstår seksualiteten bare som en aktivitet knyttet til menneskets forplantning, men som et komplekst samspill av biologiske og psykososiale faktorer innenfor en kulturell ramme, knytter man heller ikke seksuelle følelser eller atferd til noen bestemt fase i livet. De første tegn på seksuelle reaksjoner kan observeres allerede på fosterstadiet, og det normale er at barn utvikler sine seksuelle følelser og driver seksuell eksperimentering gjennom barneårene. Hvor tidlig barn kan sies å være «seksuelle individer», er det imidlertid vanskelig å si noe bestemt om.

Voksnes måte å forholde seg til barns seksualitet på kan være en svært kritisk faktor i barnas utvikling. Det er viktig at barna vises positiv respekt, at foreldre og andre voksne ikke krenker deres integritet og rett til på selvstendig grunnlag å bli fortrolig med egen kropp og egne seksuelle følelser. I puberteten (10–16 år) gjennomgår barna en anatomisk og fysiologisk modningsprosess, og begynner samtidig å forme det seksuelle selvbildet de får som voksne. Som følge av traumatiske opplevelser i denne perioden, utvikler mange større eller mindre problemer i sitt voksne seksualliv.

Voksnes seksualitet varierer sterkt, og for den enkelte kan intensiteten i seksuelle følelser og aktivitet gå i bølger. Tidligere var det en utbredt forestilling at det aktive seksualliv bare var for unge voksne; eldres seksualliv var tabubelagt. Mange erfarer imidlertid at den seksuelle lysten avtar med stigende alder, at det tar lengre tid før man blir erotisk tent, og at intensiteten i de seksuelle følelsene reduseres. Både hos kvinner og menn kan dette skyldes hormonelle endringer. I tillegg er det mange eldre mennesker som lever alene, og som dermed har mindre muligheter til seksuelt samkvem med andre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.