Seaborgium, radioaktivt grunnstoff, atomnummer 106 og med atomsymbol Sg. Det finnes ikke i naturen, men blir fremstilt i svært små mengder ved kjernereaksjoner.

periodesystemet hører det inn under de 14 transaktinoidene og er det tredje i rekken.

Grunnstoffet ble syntetisert og identfisert i 1974, men fikk sitt navn først i 1994. Det ble oppdaget av en forskergruppe fra Lawrence Berkeley Laboratory (A. Ghiorso, G. T. Seaborg og medarbeidere) og en gruppe fra Lawrence Livermore National Laboratory (E. Kenneth Hulet og R. W. Lougheed) i California, USA. Omtrent samtidig gjorde også G. Flerov og medarbeidere ved Joint Institute for Nuclear Research i Dubna, Russland et forsøk på å fremstille grunnstoffet.

Det amerikanske laget bestrålte californium med nøtronrike oksygen-ioner: 249Cf + 18O → 263Sg + 4 n. De målte halveringstiden til produktet og en alfa-energi, 9,06 MeV. En etterfølgende alfa-partikkel hadde en energi som tilsvarer alfa-energien ved desintegrasjonen av 259Rf og beviste at 263106 var produktet som var blitt dannet.

Den russiske gruppen bestrålte blyisotoper med 54Cr-ioner. De observerte svært kortlivete produkter som spontan-fisjonerte, og antydet at de hadde laget grunnstoff 106 med massetall 259. Imidlertid forsøkte senere en annen russsisk gruppe å bekrefte eksperimentet, der de fant at de spontan-fisjonerende atomene var 256Rf og ikke 259106 som først påstått.

Etter at en annen gruppe ledet av Ken Gregorich og Darleane Hoffman i Berkeley gjennomførte et nytt eksperiment, kunne de bekrefte resultatene fra de tidligere californium-bestrålingene. Dette medførte at Ghiorso og medarbeidere ble kreditert oppdagelsen av det nye grunnstoffet. De var da berettiget til å foreslå navn, som ble seaborgium til ære for Glenn T. Seaborg. Men IUPAC, Den internationale union for ren og anvendt kjemi, godkjente ikke navnet, for de laget en regel om at ingen nålevende person kunne bli oppkalt. Dette vakte sterk irritasjon og forårsaket protester ettersom Einstein, mens han ennå var i live, var foreslått oppkalt, uten motsigelse. Etter mange forgjeves forsøk på å unngå seaborgium- navnet  måtte IUPAC gi etter og godkjenne det.

Seaborgium-isotoper med massetall fra 258 til 266 + 271, ialt 10 isotoper, er blitt observert og karakterisert med halveringstid og desintegrasjonsmåte. Den lengstlevende,271Sg, med T½ = 2,4 min, desintegrerer med spontanfisjon, 50%, eller med α-utsendelse, 50%. Det er målt kjerneisomere tilstander for massetallene 263 og 265.

Kjemiske egenskaper

De første forsøk på å undersøke kjemien til seaborgium ble foretatt med gass-termokromatografi av flyktig oksiklorid. Seaborgium ble fremstilt  i kjernereaksjonen: 248Cm + 22Ne → 266Sg + 4 n,

ble termalisert og tilsatt en blanding av O2 og HCl. Utfellingen av oksikloridet ble lokalisert og sammenliknet med molybdens og wolframs oksiklorider. Resultatet viste at seaborgium danner beslektede forbindelser tilsvarende de med metallene i gruppe 6:

Sg + O2 + 2HCl → SgO2Cl2 + H2

Senere er det laget SgO3 og SgO2(OH)2, som også tilsvarer kjente forbindelser av molybden og wolfram. I vandig kjemi foreligger seaborgium i oksidasjonstilstand +6. Fra en HNO3/HF-løsning  vil det elueres fra en kationbytter som SgO2F2 eller som anion,[SgO2F3]- på linje med molybden og wolfram, men i 0,1 M HNO3 elueres ikke seaborgium i motsetning til molybden og wolfram.

Seaborgium blir bare anvendt i ren kjerneforskning, kanskje spesielt i utforskning av kjernestabilitet i deformerte kjerner i supertunge nuklider, men også de kjemiske egenskapene er interessante å utforske.

Kjemisk symbol Sg
Atomnummer 106
Relativ atommasse [271] 271,133472
Smeltepunkt -
Kokepunkt -
Densitet -
Oksidasjonstall VI, IV-
Elektronkonfigurasjon [Rn]5f146d47s2

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.