Seaborgium er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 106 og atomsymbol Sg. Det finnes ikke i naturen, men blir fremstilt i svært små mengder ved kjernereaksjoner. I periodesystemet hører seaborgium til i gruppe 6, og det er det tredje grunnstoffet i rekken av 14 transaktinoider.
Det finnes isotoper av seaborgium med massetall fra 258 til 266, samt 271. I alt 10 isotoper har altså blitt observert og karakterisert med halveringstid og desintegrasjonsmåte. Den lengstlevende isotopen,271Sg, med halveringstid på 2,4 minutter, desintegrerer med enten spontanfisjon eller alfautsendelse, hver i 50 prosent av tilfellene. Det er målt kjerneisomere tilstander for isotopene med massetall 263 og 265.
De første forsøkene på å undersøke kjemien til seaborgium ble foretatt med gass-termo-kromatografi av flyktig oksiklorid. Seaborgium ble fremstilt i kjernereaksjonen med følgende reaksjonsligning:
248Cm + 22Ne → 266Sg + 4n
Produktet ble termalisert og tilsatt en blanding av oksygen og saltsyre. Utfellingen av oksikloridet ble lokalisert og sammenliknet med molybdens og wolframs oksiklorider. Resultatet viste at seaborgium danner beslektede forbindelser tilsvarende de med metallene i gruppe 6:
Sg + O2 + 2HCl → SgO2Cl2 + H2
Senere har det blitt laget SgO3 og SgO2(OH)2, som også tilsvarer kjente forbindelser av molybden og wolfram.
I vandige løsninger foreligger seaborgium i oksidasjonstrinn +VI. Fra en HNO3/HF-løsning vil seaborgium elueres fra en kationbytter som SgO2F2 eller som anion [SgO2F3]- på linje med molybden og wolfram, men i 0,1 M HNO3 elueres ikke seaborgium, i motsetning til molybden og wolfram.
Seaborgium blir bare brukt i ren kjerneforskning. Det blir spesielt brukt i utforskning av kjernestabilitet i deformerte kjerner i supertunge nuklider, men også de kjemiske egenskapene er interessante å utforske.
Seaborgium ble oppdaget i 1974 av en forskergruppe fra Lawrence Berkeley Laboratory (Albert Ghiorso, Glenn T. Seaborg og medarbeidere) og en gruppe fra Lawrence Livermore National Laboratory (E. Kenneth Hulet og R. W. Lougheed) i California, USA. Seaborgium ble produsert ved at de bestrålte californium med nøytronrike oksygenioner:
249Cf + 18O → 263Sg + 4n
De målte halveringstiden til produktet og en alfaenergi på 9,06 MeV. En etterfølgende alfapartikkel hadde en energi som tilsvarer alfaenergien ved desintegrasjonen av 259Rf og beviste at 263106 var produktet som var blitt dannet.
Omtrent samtidig gjorde også Georgij Flerov og medarbeidere ved Joint Institute for Nuclear Research i Dubna, Russland et forsøk på å fremstille grunnstoffet. Den russiske gruppen bestrålte blyisotoper med 54Cr-ioner. De observerte svært kortlivete produkter som spontanfisjonerte, og antydet at de hadde laget grunnstoff 106 med massetall 259. Imidlertid forsøkte senere en annen russisk gruppe å bekrefte eksperimentet, der de fant at de spontanfisjonerende atomene var 256Rf og ikke 259106 som først påstått.
Etter at en annen gruppe ledet av Ken Gregorich og Darleane Hoffman i Berkeley gjennomførte et nytt eksperiment, kunne de bekrefte resultatene fra de tidligere californium-bestrålingene. Dette medførte at Ghiorso og hans medarbeidere ble kreditert oppdagelsen av det nye grunnstoffet. De var da berettiget til å foreslå navn, som ble seaborgium til ære for Glenn T. Seaborg. IUPAC, Den internasjonale unionen for ren og anvendt kjemi, godkjente ikke dette navnet, fordi de hadde laget en regel om at ingen grunnstoffer kunne bli oppkalt etter nålevende personer. Dette vakte sterk irritasjon og forårsaket protester ettersom Albert Einstein, mens han ennå var i live, var foreslått oppkalt, uten motsigelse. Etter mange forgjeves forsøk på å unngå seaborgium-navnet måtte IUPAC gi etter, og i 1994 ble det godkjent.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.