Scheimpflugeffekten eller scheimpflugprinsippet er oppkalt etter østerrikeren Theodor Scheimpflug som utviklet en systematisk metode for å korrigere perspektivforvregning på flybilder.

Scheimpflugeffekten beskriver i hvilken retning et objektivs skarphetsområde avbildes på kameraets fokalplan (eller filmplan) når objektivet ikke er parallelt med fokalplanet. Vanligvis er skarphetsområdet og fokalplanet i et kamera parallelle, derfor vil et plant motiv gjengis skarpt. Hvis motivet ikke er plant, vil bare de delene av motivet som ligger innenfor skarphetsområdet, gjengis skarpt. Ved å vinkle den optiske aksen i forhold til fokalplanet, kan dybdeskarpheten økes. Brukt sammen med riktig blenderåpning (se også hyperfokalavstand) gir dette en kontrollert styring av dybdeskarpheten.

Scheimpflugeffekten oppnås ved å vippe et tilt/shift-objektiv eller fremre/bakre standard i et teknisk studiokamera. Eksempelvis vil en vegg fotografert rett forfra framstå skarpt, mens fotografert langsetter vil bare den delen av veggen som ligger i dybdeskarphetsområdet framstå skarpt. Når objektivet kan vinkles mot veggen vil skarpshetområdet utvides fordi objektivet står «rettere» på veggen og en større del av veggen framstå skarpt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.