sandfirfisle

Voksne sandfirfisler i Norden kan oppnå en maksimal totallengde på 22,5 centimeter, mens de i sørlige deler av Europa kan bli 27,5 centimeter. Halen utgjør 1,4 til 1,6 ganger kroppens lengde. Hunnen har noe kortere hale enn hannen. Arten er relativt kraftig bygget. Hodet er stort med avrundet snuteprofil (nordfirfisla har tilspisset snute). Øreåpningene er påfallende store. Klørne på forbeina er lange og krumme, cirka 1,5 ganger lengre enn på bakbeina. Hos nordfirfisle er klørne foran og bak like lange. På nært hold kan man også skille de to artene ved at nordfirfisla har tre skjell mellom nesebor og øye, mens sandfirfisla har fire, hvorav de tre fremste danner en trekant. Fargen er variabel, og mange fargevarianter er beskrevet. Ryggen er brun eller gråbrun, ofte forsynt med brede svartbrune tverrbånd. Langs ryggens midtlinje løper en lengdestripe av hvite flekker. Utover sidene fra ryggen har den et gråbrunt lengdebånd som i nedre del er utstyrt med tallrike hvite flekker med svart innramming. Kroppssidene er brune eller gråbrune, men hos hannen har de en kraftig grønnfarge i perioden april—juni. Buksiden er tett besatt med svarte flekker mot en lys gråhvit eller gulaktig bakgrunn hos hunnen eller en lyst grønnlig bunnfarge hos hannen. Nyfødte unger er nesten svarte, men de blir gradvis lysere og antar en gulaktig eller gråbrun farge med lyse flekker på sidene.

Sandfirfisla finnes i et bredt belte gjennom Europa, fra Frankrike i vest til Bajkalsjøen i øst. Mot sør strekker utbredelsen seg til Pyreneene, Alpenes nordside, sentrale Balkan og nordre bredd av Svartehavet til Kaukasus. I sørlige fjellområder kan den forekomme opp til 2000 meter over havet. Nordgrensen faller godt sammen med 16 graders isotermen for juli-temperatur. Den finnes nord til det sørlige England, Sør-Sverige, Estland og Russland ved St. Petersburg. I Danmark finnes den stort sett over hele landet. I Sverige er den påvist nord til Mora og Gävle. Den er hittil ikke påvist i Norge eller Finland. Den finnes imidlertid flere steder langs vestkysten av Sverige, blant annet på flere lokaliteter nær Strömstad. Det er derfor ikke utenkelig at hittil uoppdagede bestander finnes på norsk side av grensen. Det er derfor grunn til å være på utkikk etter arten når man befinner seg på velegnede habitater nær riksgrensen i sør. Også i Finland er det mulig den kan finnes, siden de nærmeste forekomstene i Russland ligger ved Ladoga-sjøen bare noen kilometer fra finskegrensen.

Sandfirfisla er avhengig av soloppvarming for å opprettholde kroppstemperaturen og løst jordsmonn for å kunne grave groper for egglegging. Dette begrenser derfor artens muligheter for å finne egnede leveområder. Åpne habitater er viktig. Den foretrekker oftest tørre områder med sand. Man kan gjerne finne den ved sanddyner, sandtak eller skogkanter. Sammenlignet med nordfirfisla foretrekker sandfirfisla tørrere habitater med mindre vegetasjon.

Arten regnes ikke som truet, men opplever likevel mange trusler. Siden den er nokså kresen i valg av leveområde, blir den lett skadelidende ved menneskelige inngrep i naturen, og det er særlig i nordlige deler av utbredelsesområdet at dette kan bli et problem, siden den der også har klimatiske problemer å stri med. Eksempler på uheldige faktorer for sandfirfisla kan være omlegging til industrielt jordbruk, endret praksis for skogbruk og utbygging av turistområder langs kysten og i fjellet. I Danmark synes den å ha gått jevnt tilbake gjennom 1900-tallet.

Sandfirfisla er nokså sky og blir sjelden sett, men den er ikke like sky som nordfirfisla. Optimal kroppstemperatur for arten er 34—35 grader Celsius, noe den opprettholder gjennom hyppige solbad. Den soler seg gjerne i kanten av partier med gress der den er godt kamuflert og ikke like eksponert som en solbadende nordfirfisle. I kalde perioder holder den seg skjult i underjordiske hulrom, selvgravde eller utgravd av andre dyrearter. Solbading skjer gjerne på formiddagen eller sent på ettermiddagen. Sandfirfisla lever gjerne i mindre kolonier på minst fire dyr. Store kolonier kan inneholde inntil 40 individer. Hvert medlem av kolonien har sitt eget hull og beveger seg sjelden mer enn ti meter unna åpningen. Vinterkvarteret derimot kan ligge inntil 700 meter unna sommerkvarteret. De voksne oppsøker vinterskjulet i september, mens årsungene kan være aktive til i oktober dersom været tillater det. Sørvendte skråninger blir foretrukket for vinteropphold. Hulegangene kan være inntil 1,5 meter dype. Arten er i stand til å bevege seg ved lufttemperaturer ned til 3,6 grader Celsius, og i dvale kan den overleve at kroppen nedkjøles til minus en grad.

I Danmark kommer hannen ut av dvalen fra midten av april. De første dagene tilbringer den mye tid i solen slik at sædcellene kan modnes av varmen. Ungene kommer ut av hulen noen uker senere, og hunnene dukker ikke opp før i midten av mai. Hunnenes ankomst markerer oppstarten på paringstiden som strekker seg et stykke inn i juni. I paringstiden kan hannene være aggressive og innta spesielle positurer som fremhever de grønne kroppssidene. Dette virker avskrekkende på rivaler og tiltrekkende på hunner. Selve paringen er unnagjort på fem minutter. I dagene som følger er hunnen avhengig av mye sol for å modne eggene. Eggløsning og befruktning skjer gjerne 1—1 ½ måned etter paring. Hunnen legge stor flid i å begrave klumpene av egg syv til ti centimeter under bakkenivå. Kullet består av seks til tolv egg som oftest legges om natten fra begynnelsen av juni til begynnelsen av juli. Eggene er ovale, hvite og måler 12—15 x 7—10 millimeter som nylagte. De sveller imidlertid opp ved å ta inn vann og oppnår en størrelse på 20 x 15 millimeter. Ved en lufttemperatur på 20—21 grader Celsius trenger eggene 70—80 dager før klekking. De fleste ungene kommer til verden fra midten av august til midten av september. Eter en kald sommer kan alle ungene dø på fosterstadiet. I varme somre kan samme hunn legge to kull. Nyklekte unger måler 56 millimeter, hvorav selve kroppen utgjør 27 millimeter. Noen danske hunner blir kjønnsmodne etter to overvintringer. De øvrige trenger tre vintre før de formerer seg. Levealderen i naturen er oppgitt til tolv år.

Sandfirfisla spiser det meste den kan komme over av smådyr i skogbunnen. Jevnt over fortærer den større byttedyr enn nordfirfisla: gresshopper, biller, sommerfugllarver, edderkopper, tusenbein og skrukketroll er alle viktige bestanddeler i dietten. Kannibalisme kan forekomme.

• øgler
• firfisler