Sørvestfolkene, fellesbetegnelse for urfolkene som holder til i Arizona og New Mexico, det sørlige Utah og Colorado, det vestlige Texas og tilgrensende distrikter i det nordvestlige Mexico. Dette området regnes som det sørvestlige kulturområdet for den nordamerikanske urbefolkningen.

Området er et av de få nord for Mesoamerika som kan fremvise ruiner av en rekke storslagne byggverk og byanlegg, til dels plassert i vanskelig tilgjengelige, gigantiske huleåpninger i fjellet. Disse ruinene er minner om tidlig bosetning av en jordbrukskyndig befolkning. Etterkommere av klippeboerne er våre dagers pueblofolk. Mellom puebloene (landsbyene) bor navahoene, og i utkanten av dette sentrale området har apachene slått seg ned. I samsvar med denne differensieringen blir kulturområdet inndelt i henholdsvis pueblo, inter-pueblo og cirkum-pueblo.

Selv om det sørvestlige området generelt sett må karakteriseres som tørt, er det svært uensartet: Sandørken og halvørken med busker og kaktus veksler med dype slukter (canyons), furukledde åser, grønne gressganger og snøfjell. Med slike variasjoner er det ikke å forvente at alle sørvestfolkene skulle ha innrettet seg likt. Likevel deler de en del kulturtrekk som gjør det forsvarlig å behandle dem som en regional enhet. Det gjelder kanskje først og fremst deres felles kunnskap om landskapsformer, ressurser og teknikker. I tidens løp har de påvirket hverandre og utvekslet ferdigheter i en tilværelse som krever allsidighet i en sesongmessig utnyttelse av ulike lokaliteter.

Historisk er det sankerne og jordbrukerne som preget sørvesten, og det er nettopp her forbindelsen mellom de to produksjonsformene kommer klart frem. Dette illustreres ikke minst av de yumatalende havasupai, vavapai og walapai, som holder til omkring Grand Canyon der de inntil 1920-årene vekslet mellom sanking og jordbruk gjennom året. Havasupai var kjent med kunstig vanning, noe de hadde lært av hopiene, men når innhøstingen var over, klatret de opp fra sin canyon og sommerlandsby for å ta fatt på et mer nomadisk sankerliv.

Pueblofolkene representerer de bofaste jordbrukerne, som fremdeles holder fast på sin kompakte landsbyform, plassert på klippeplatåer (mesas).

Navahoene og apachene var opprinnelig jegere og sankere, men forandret etter hvert sitt produksjonsmønster. Navahoene slo seg en tid på røveri blant de fastboende, men tok senere opp jordbruk, sauehold (opprinnelig fra spanierne), veving og sølvsmedhåndverk. Apachene holdt lengst på sin nomadiske jeger- og sankertilværelse, men på begynnelsen av 1900-tallet ble de tvunget til å gå over til jordbruk og kvegdrift.

Ved siden av sitt håndverk er sørvestfolkene kjent for sin rike forestillingsverden og sitt religiøse liv, som gir seg uttrykk i omfattende seremonier med maskedanser hos pueblofolkene og apachene og resitasjonsritualer i forbindelse med «tegning» av intrikate sandmalerier hos navahoene.

Språklig sett kan sørvestfolkene regnes til flere ulike språkfamilier, blant annet athabaskiske språk (navaho og apache), keresan (bl. a. acoma og laguna), uto-aztekisk (hopi, pima og flere grupper i Mexico), yuma (bl. a. havasupai, yavapai og walapai); se amerikanske urfolkspråk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.