Sørøstfolkene, fellesbetegnelse for de indianske folkene som holdt til i de sørøstlige jordbruksstatene i indiansk Nord-Amerika, av antropologene kalt det sørøstlige kulturområdet (se nordamerikanske indianere).

Dette området strakte seg fra skogsindianernes sørgrense til Mexicogolfen, fra atlanterhavskysten til Texas og nordover mot slettelandsindianernes territorium. Opprinnelig var hele området skogdekket med utpreget løvtrevegetasjon. Klimaet er temperert til subtropisk på Floridahalvøya, men i de nordlige distriktene er vinteren streng med til dels store snøfall. Området er fruktbart, med rikelig nedbør. I den sørlige delen er vekstsesongen lang og velegnet for mais og andre vekster av subtropisk opprinnelse, noe som gav mulighet for intensivt jordbruk og fast bosetning i større landsbyer.

På et relativt tidlig tidspunkt vokste det frem sentraliserte høvdingdømmer, statsdannelser og større allianser. Minner fra tidlig bosetning eksisterer i form av rundtoppede gravhauger datert til mellom 1000 f.Kr. og 700 e.Kr. Fra denne tiden stammer de såkalte mounds eller hauger, som dels har form av koniske eller rektangulære pyramider (tempelplattformer) og dels er utformet som slangelignende voller. Forbindelsen mellom disse byggverkene og de historisk kjente indianske nasjonene i området er ikke klarlagt, men det synes klart at så vel byggverkene som etterkommerne av de folkene som bygde dem har fått impulser fra det mesoamerikanske kjerneområdet i sør.

Nettopp fordi området var fruktbart og lett tilgjengelig for de første europeerne, ble sørøstindianerne tidlig utsatt for erobring og overgrep. Bortsett fra cherokee, som ennå eksisterer som en etnisk enhet av en viss størrelse, er de fleste folkene forsvunnet som intakte grupper. Seminolene utgjør et særtilfelle, idet de fremdeles eksisterer som gruppe omtrent der hvor de først ble kjent, men da som en ny sammenslutning av flere fordrevne og desimerte rester av andre stammer. Vår kunnskap om sørøstfolkene er nokså fragmentarisk og mangelfull, men det finnes beskrivelser av enkelte folk som gir et visst inntrykk av samfunn og kultur på 1600- og 1700-tallet. Dette gjelder f.eks. natchez, foruten cherokee, chickasaw, choctaw, creek og seminol, de såkalte «fem siviliserte stammer».

Sørøstindianerne var stort sett elvefolk. De bodde langs elver og større bekker som gav mulighet for dyrking på breddene og elveterrassene. Redskapene var enkle, men jordbruket var likevel svært produktivt. I tillegg utnyttet de skogens rikdommer av spiselige planter og vilt. Både i sin organisasjonsform, kalt tilnærmet «teokratisk», og i sin krigføring og ritualene omkring denne (bl.a. kannibalisme) oppviste sørøstfolkene en viss likhet med mesoamerikanske folk. Språklig kan de hovedsakelig regnes til to språkfamilier, nemlig muskogean (bl.a. chickasaw, choctaw og creek) og irokesisk (bl.a. cherokee); se indianere (språk).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.