rytme (musikk)

Den metrisk bundne rytmen oppstod i europeisk kunstmusikk på 1600-tallet. I dette systemet brukes taktstreker til å dele musikken inn i takter, hvor hver takt består av like mange enheter eller slag, avhengig av taktart. I alle taktarter vil noen slag være betonte, mens andre vil være ubetonte, avhengig av hvor i takten tonen befinner seg. Dette kalles taktrytmen. I for eksempel ⁴/₄-takt er 1. slag betont, 3. slag relativt betont, mens de øvrige er lette. I ³/₄-takt er 1. slag betont og de øvrige lette. Avhengig av musikkens karakter og funksjon vil betoningene oppfattes som mer eller mindre sterke. I for eksempel dansemusikk og marsjer vil betoningene være sterke fordi musikken skal oppmuntre til taktfaste bevegelser.

Metrisk rytme med uregelmessige betoninger er et karakteristisk trekk ved nyere kunstmusikk av komponister som Béla Bartók (1881–1945) og Igor Stravinskij (1882–1971). Denne formen for rytme oppnås ofte ved hyppig vekslende taktarter og bruk av forskjellige taktarter samtidig i ulike stemmer, polyrytmikk.

Fri metrisk rytme var karakteristisk for flerstemmig musikk før 1600-tallet. Ved fri metrisk rytme er ikke musikken organisert i taktarter og har derfor ikke regelmessige betoninger på samme måte som metrisk bunden musikk har. Musikk med fri metrisk rytme har likevel en fast puls, kalt tactus, som er knyttet til en noteverdi.

Fri rytme med svevende aksentuering var vanlig i gregoriansk sang og er også vanlig i de fleste lands folkemusikk. Polyrytmikk, rytmisk asymmetri og flertydighet forekommer ofte i gehørtradert instrumentalmusikk i mange kulturer samt i avledede former som for eksempel latinamerikansk tango og jazz. Det hender også at moderne komponister utelater taktstreken og nøyer seg med å antyde rytmisk struktur.

• musikkteori
• takt – musikk

• Definisjon på rytme i bokmålsordboka
• Definisjon på rytme i Oxford Living Dictionaries