ruteåkle

Av .

Artikkelstart

Ruteåkle er et vevd teppe, en folkelig variant av billedvev i gobelengteknikk.

Norge er et land med en rik og variert vevtradisjon. Mange av teknikkene er kjent fra store deler av landet, men har likevel spesiell utbredning i enkelte områder. Eksempler på dette er teppene i dobbeltvev fra Trøndelag, flossveven langs kysten og de detaljerte billedvevteppene fra Gudbrandsdalen. Et annet eksempel er ruteåklærne. De har vært særlig utbredt på Vestlandet men vi finner også teknikken i Ryfylke, Agder og Telemark. På deler av det nordlige Østlandet har ikke teknikken blitt utøvd i særlig grad, men vi finner tepper som opprinnelig kommer fra vestlandet. Slike vandringer av teknikker følger ofte de gamle handelsrutene og er gode eksempler på hvordan tidligere generasjoner forflyttet seg i hverdagen.

Historie

Som nevnt er ruteåklærne særlig utbredt på Vestlandet og både lokale og regionale museer har et rikt utvalg åklær i samlingene sine. Som med mye annet innenfor folkekunsten finnes det ikke noe skriftlig materiale som forteller når tradisjonen med ruteåklær oppsto, men de eldste daterte åklærne stammer fra 1600-tallet. Opprinnelig ble åklærne vevd på oppstadgogn, noe som har blitt opprettholdt til vår tid i enkelte bygder, men etter hvert gikk de fleste over til å veve i flatvev. Flatveven er enklere for utøveren ettersom man der sitter og vever mens man i en oppstadgogn står foran arbeidet.

På deler av vestlandet, særlig i Fjærland, men også Jølster og Balestrand har det blitt vevd ruteåklær for salg til turister og eksport. I en melding fra Den Norske Husflidsforening fra 1895 kan vi lese at «et stort antall Tæpper, Aaklæder og Pudetræk er i Aaretslæb levert, navnlig frå Sønfjord og Sogn, hvor denne Virksomhed har al Udsikt til at blive en lønnende Erhvervskilde». I dette området ble vevteknikken, som også kalles smettvev, gjenopptatt på 1800-tallet og de lokale kvinnene Brita Dahle og Klaudine Skarestad som begge hadde tilknytning til Fjærland var blant de ivrigste pådriverne.

Mundal hotell i Fjærland var også viktig i etableringen av den lokale åkleproduksjonen. Hotellet ansatte jenter på helårsbasis og utenom sommerseongen vevde de åklær som skulle selges til turister eller eksporteres. Det var mange arbeidsplasser i denne næringen og i perioder kunne det virke som om alle bygdas kvinner var involvert i åkleproduksjon.

Ruteåklær ble brukt som sengetepper og til å henge på veggene. Skikken med å kle veggene med vevnader stammer fra vikingtiden, og ble da kalt å tjelde. Dette var en tradisjon som ikke bare dekket over skitne vegger i røykfylte stuer, men som også beskyttet mot trekk. I dag brukes ruteåklær, som de fleste andre vevnader, mest som dekor.

Teknikk

Som navnet tilsier, er åklærne oppbygd av geometriske mønstre og i vannrette, loddrette eller skrå linjer. Fargene er det vi kaller heraldiske; svart, hvitt, rødt og gult. De eldste åklærne har renning av ufarget lin men etter at renningsgarn av bomull kom i salg har dette blitt mer utbredt.

Selv om mye er likt i de tradisjonelle ruteåklærne er det likevel lokale forskjeller. Åklærne fra Hardanger skiller seg ut med små ruter på en til to centimeter i diameter mens de ellers er to til tre centimeter. I dette området er også rosene plassert tett og gjentas jevnlig i arbeidet. Sogneteppene har større frihet i motivene og kraftigere farger. Også Sunnfjord og Nordfjord har sine spesielle mønstringer. Slike forskjeller innen folkekunsten viser hvordan tradisjoner har blitt videreført i en muntlig tradisjon og uten skriftlig kildemateriale. Der man benytter mønsterbøker og ferdige oppskrifter vil de lokale variasjonene forsvinne gradvis og føre til et mer standardisert uttrykk. I bygder med sterke lokale tradisjonsutøvere oppstod egne varianter som i dag er det som gir gjenkjennelse og tilknytning.

Ulike motiver som åttebladroser, kors, valknuter, sjakkruter og sikksakkborder er blant de vanlige motivene som vi finner brukt i hele området. Det ligger mye symbolikk i de ulike motivene og der korsets betydning er klar, kan valknuten være et mer ukjent symbol i dag. Valknuten er en knute uten begynnelse eller slutt og ble brukt både for å beskytte mot onde makter og som et symbol for evig kjærlighet.

For å bevare kunnskapen om den tradisjonelle måten å veve på har Osterøy museum siden 2010 holdt kurs i veving av ruteåklær på oppstadgogn og også flere lokale husflidslag har jobbet aktivt med kunnskapsformidling.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Wang, Marit, : Ruteåklær, Universitetsforlaget, 1983 ISBN 82-00- 05955-3
  • Ramstad, Eva: Åkle i Sogn og Fjordane, Sogn og Fjordane Husflidslag

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg