russerdesman

Russerdesman er en art i moldvarpfamilien. Det er den største arten i familien, men den ligner ikke på en moldvarp. Den er tilpasset et amfibisk levesett og finner en stor del av sin føde under vann. Den lange og bøyelige snuten er karakteristisk, det samme er de lange bakbeina. Artsnavnet moschata henspiller på dens sterke moskusduft.

Faktaboks

uttale:
desmˈan
etymologi:
også kjent som:

Desmana moschata

Beskrivelse

Russerdesmanen er ikke bare den største arten i sin familie, men også blant de største i hele ordenen insektetere. Den kan nå en kroppslengde av 24 cm, halelengde 21 cm og vekt 450 g. Det er liten eller ingen forskjell mellom kjønnene. Kroppen er nokså rund og kompakt. Pelsen består av korte ullhår som sitter svært tett og lange dekkhår. Fargen varierer fra rødbrun til nesten svart på ryggsiden, med en askegrå buk.

Russerdesmanens snute er svært karakteristisk. Overleppa danner en lang «snabel» som stikker langt forbi underkjeven. Den er flat og neseborene sitter ytterst på oversiden. Øynene er svært små og ytre ører mangler. Halen er altså lang, 90-95 % av kroppslengden, og tykk. Den er også flattrykt fra sidene (som hos bisam) og svært sparsommelig behåret. Bakbeina er også karakteristiske, fordi de er så mye lenger og kraftigere enn frambeina. Alle fire bein har kraftige klør. De har svømmehud mellom tærne og dessuten en kant av stive hår.

Levevis

De mange egenskapene i beskrivelsen viser at russerdesmanen er et amfibisk dyr som finner en stor del av føden under vann. Den er en flink svømmer og den tette pelsen holder kroppen tørr og varm. Den lange snuten fungerer både til å finne byttedyr med (ved berøring) og som en snorkel. Russerdesmanen kan dermed holde kroppen under vann mens den puster gjennom nesen.

Russerdesmanen foretrekker våtmarksområder som alltid har vann. Den lever langs innsjøer, dammer og stilleflytende elver med tett vegetasjon, mudderbunn og et rikt insektliv. Vannet må være så dypt at det ikke bunnfryser om vinteren, vanligvis 2-3 meter dypt. Elvebredden må dessuten være bratt og høy nok til at russerdesmanen kan grave sin gang inn i den.

Russerdesmanen finner mesteparten av sin føde langs bunnen av vannet. Den spiser et stort utvalg av byttedyr: ulike makker (i slektene Gordius og Lumbricus), igler, krepsdyr, edderkopper, insekter og deres larver, bløtdyr, frosker og, noen ganger, små fisker. Dessuten spiser den ganske mye planter som vokser i ferskvann. Russerdesmanen er mest nattaktiv, ved fare flykter den under vann.

Huleåpningen ligger alltid under vann. I et større rom bygger den et reir av tørre plantedeler, dette ligger helst under røttene på et tre. På gulvet i gangene finner man gjerne rester av byttedyrene. Russerdesmanen tåler ikke høye temperaturer. Dersom den ikke har vann til å kjøle seg ned i, kan den bli overopphetet. Jevnlig pleie av pelsen er viktig for å holde den ren og vanntett.

Russerdesmanen er monogam og lever sammen i par mens den har unger. Når ungene klarer seg selv og vandrer ut, går også moren og faren hver sin vei. Det er 1,5-4 unger i kullet, som fødes etter en drektighetstid på 40-45 dager. Hannen deltar i oppfostringen av ungene. Ungene spiser fast føde fra de er 27 dager gamle. Overlevelsen avhenger sterkt av at russerdesmanen unngår ekstreme hendelser som flom og tørke. En plutselig flom kan gjøre at russerdesmanen enten drukner i hulene sine eller må forlate dem og dermed blir et lett offer for rovdyr. Derfor kan det være stor svingninger i bestanden. På grunn av variasjoner i vannstanden regnes russerdesmanen som en halvnomade, den flytter ofte på seg. Det er et sosialt dyr som ikke hevder territorier, og særlig hanner kan leve i grupper.

Russerdesmanen har store analkjertler ved haleroten. Disse produserer et sekret som lukter sterkt og moskusaktig, det inneholder mange flyktige kjemikalier. De gnir sekretet mot jorden i hulegangene. Betydningen av denne sterke lukten er uklar, et forslag er at den hjelper dyret med å orientere seg. Russerdesmanen bruker flere ulike lyder i sosiale sammenhenger.

Utbredelse og status

Russerdesmanen lever i et område litt nord for Svartehavet og Kaspihavet, i nedslagsfeltet til flere store elver nord til Uralelven. Mesteparten av bestanden finnes i Russland, men det er også bestander i Ukraina og Kasakhstan. Den er klassifisert som sterkt truet (EN) og er nå fredet over alt. I 1930 var bestanden beregnet til mellom 600 000-800 000 dyr, i 1970 fantes 71 000 dyr, i 1985 fantes 41 000 og i 2005 fantes 25 000. Mellom 2000 og 2013 ble den russiske bestanden mer enn halvert. Bestandene i de andre landene er i en kritisk situasjon og arten er utryddet i Hviterussland.

Habitatendringer og -forringelse var tidligere de viktigste årsaker til tilbakegangen, men i dag er drukning i fiskegarn og teiner viktigere. Mange tiltak blir gjort for å redde arten, blant annet blir den flyttet og satt ut i områder hvor den er forsvunnet. Blant annet er det nå etablert en levedyktig bestand i det vestlige Sibir. Russerdesmanen ble lenge jaktet på for pelsens skyld, mellom 50 000 og 100 000 dyr ble fanget årlig.

Litteratur

Krystufek, B. & Motokawa, M. 2018. Family Talpidae (moles, desmans, star-nosed moles and shrew moles). S. 552-619 i Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. Handbook of the mammals of the world. 8. Insectivores, sloths and colugos. Lynx Edicions, Barcelona.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg