En solid rubank som er 68 cm lang i Nordmøre Museum. Langs stokken er det høvlet en hulkil.
En langhøvel i Nordfjord Folkemuseum med årstallet 1783. Mye tyder på at at den har vært brukt i forbindelse med tønnelaging.

Rubank er en lang og tung høvel. Lengden på stokken gjør at den egner seg særlig til å høvle kanter på bord som skal limes sammen til større plater. Rubanken brukes også når når man vil fjerne ujevnheter på lange arbeidsstykker.

Faktaboks

Uttale

ru:´baŋk

Etymologi
fra nedertysk rubank, av ru ‘ru’ og bank ‘benk’
Også kjent som

langhøvel og fugehøvel

Rubanken har et solid håndtak i bakkant. Den har ikke horn foran; man holder i selve stokken. Høveljernet med sponbryteren festes til stokken ved hjelp av en kile som drives mot kjakene i sponhuset. Foran sponhuset er det en plugg av tre, bein eller jern som man slår på når man ønsker å løsne jernet for justering eller sliping.

En spesiell type langhøvel ble brukt av bøkkerne. Disse høvlene ble festet med sålen opp. For å få fine, jevne kanter på tønnestavene, ble de «skutt» mot jernet på langhøvelen.

Historikk i Norge

De eldste daterte langhøvlene i Norge er fra 1600-tallet. Rubankene fra 1700-tallet har ofte et hjerteformet sponhus og utskjæringer til dekor. Håndtaket er gjerne en loddrett pinne. Mot slutten av 1700-tallet får så høvelen det mer effektive håndtaket som den har beholdt siden. Først på 1900-tallet kom det også langhøvler av jern i handelen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gjerdi, Trond (1984). Snekker. Universitetsforlaget.
  • Norman, G.A. (1954). Høvelens historie. Lillehammer.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg