rovpungdyr

Det store antall slekter gir en antydning om den store variasjonen innen denne familien. Det er fortsatt mange uavklarte slektskapsforhold. Flere arter regnes som kryptiske, det vil si at de kan bestå av mer enn én art. Dessuten stemmer ikke alltid genetiske studier overens med morfologiske studier, noe som ikke er uvanlig for pungdyrene. Trolig oppstod de fire australske ordenene av pungdyr for omkring 60 millioner år siden, deriblant ordenen Dasyuromorphia.

Familien rovpungdyr inneholder de største rovdyrene med pung, men de fleste artene er svært små, og kun få veier mer enn 200 gram. Store klimaendringer de siste ti millioner år, med tilhørende endringer i habitater i Australia, antas å være medvirkende årsak til den store diversiteten av rovpungdyr. De to største slektene er Antechinus (antekinuser) med 13 arter og Sminthopsis (dunnarter) med 19 arter.

Rovpungdyr løper på alle fire føtter, det er ingen som hopper på bakbeina som en kenguru. Bakbeina er bare litt lenger enn frambeina. Første tå på bakføttene (stortåa) er redusert og ganske liten. Halen er omtrent like lang som kroppen. Pelsfagen går mest i grått og brungrått, enkelte er mer brune og rødbrune. Buken er som regel lysere, kvit eller gråkvit, men kan også være gulkvit, brun eller rødbrun. Kun få arter har tegninger i pelsen. Noen få arter har svarte striper over ryggen, mens enda færre har svart haletipp. Quollene har brun pels med kvite flekker, mens pungdjevelen er svart med to kvite striper.

Rovpungdyr flest har relativt store øyne, mens ørene er middels til ganske store. Snuten er ganske spiss, slik at hodet får en trekantet fasong. Flere arter lagrer fett i halen, som derfor kan bli ganske tykk. Hos noen arter får halen da form som en gulrot. Tannsettet er typisk for et rovdyr, generelt kan det minne om hundens tannsett. Fortennene er små, mens hjørnetennene er store. Kinntennene er enten brede og kraftige, eller de har flere spisse tagger. Hannen er som regel større enn hunnen, forskjellen kan være ganske stor. I de mest ekstreme tilfeller kan hannen veie dobbelt så mye som hunnen, men det skyldes også at han lagrer mer fett som forberedelse til paringssesongen. Hos den største arten, pungdjevelen, er hannens kroppslengde 65 cm, halelengden 26 cm og vekten 8-14 kg. Hunnen er 57 cm lang med en 24 cm lang hale og veier 5–9 kg. Hos den minste arten, Planigale ingrami, er både hannens kropps- og halelengde 5-7 cm og vekten 2,8–6,6 g. I begge målene er hunnen rundt én cm kortere og veier 2,6–5,8 g.

Rovpungdyr lever i nær sagt alle typer av habitater, fra ørken til savanne og regnskog. På Ny-Guinea lever alle artene i regnskog, mens i Australia lever flertallet i ganske tørre habitater. I disse tørre habitatene kan det også finnes flere arter rovpungdyr i samme område enn i fuktigere og mer produktive områder. Dette skyldes antakelig at bestandene er ganske små i tørre områder slik at det er relativt lang avstand mellom individene. Det kan være ganske store bestander av virvelløse dyr i ørkener og halvørkener, dette er antakelig årsaken til at så mange rovpungdyr kan overleve der.

Rovpungdyr er for det meste nattaktive og insekter er den viktigste føden for de fleste. De spiser også andre virvelløse dyr, små virveldyr (små øgler, slanger, mus og fugler) og noe blomster, bær, frukt, nektar og planter. De største artene kan drepe større virveldyr som wallabyer, pademeloner, possumer og kaniner. Pungdjevelen spiser også ofte døde dyr. Skarpe, V-formede kinntenner er tilpasset insektføde, mens kraftigere og flatere kinntenner er mer tilpasset større byttedyr. Mange insekter, som grashopper og biller, kan være like store som rovpungdyret som spiser dem. Selv de minste artene går fryktløst til angrep på store edderkopper, skolopendere og skorpioner. Pungdjevelen har så solide kjevemuskler og tenner at den kan knuse knokler i små kenguruer.

De fleste rovpungdyr lever på bakken, men mange er flinke klatrere som kan klatre helt opp i trekronene. De små antekinusene kan også løpe langs undersiden av greiner og steiner. De tre faskogalene (Phascogale sp.) er svært dyktige klatrere som kan vri bakføttene rundt ankelen og klatre med hodet ned som et ekorn. De hopper også flere meter mellom greiner og trestammer. Planigalene (Planigale sp.) søker skjul i smale sprekker i bakken, deres flate skalle gjør det mulig. Flere arter graver ganger under bakken hvor de tilbringer dagen i skjul for fiender og varme. De lager gjerne et reir inderst i gangen. De kan også skjule seg under steiner, i trehull eller kaninhull, og i ørkenen gjerne i spinifex-tuer (graset Triodia basedowii). De fleste artene bruker flere reir og skjulesteder og flytter jevnlig mellom dem, antakelig for å unngå fiender. Spesielt ugler tar mange av de små artene og det er stor dødelighet blant unge rovpungdyr. Andre predatorer er slanger, øgler og større rovpungdyr, dessuten de innførte artene katt og rødrev.

Svært mange rovpungdyr kan gå i dvale. Dette er helst kortvarig, gjerne daglig, dvale som varer noen få timer. Dermed sparer de 10–40 % av energiforbruket i våken tilstand, dessuten sparer de på vannforbruket. Enkelte kan også bruke langvarig dvale som kan vare i opptil seks måneder. Kroppstemperaturen synker da gjerne til 10–25 °C, da reduseres forbrenningen med 70 %. Blir det kaldere vær kan kroppstemperaturen synke enda mer, til mellom 0-10 °C, da reduseres forbrenningen med 95 %. Dette gjør dyrene i stand til å overleve perioder med lite mat. Dvale kan være spesielt viktig for arter som lever i tørre omgivelser, der tørke gjør at insektene forsvinner. De små artene har stor overflate i forhold til volumet, noe som gjør dem utsatte for varme- og væsketap. Mange ørken-arter varmer seg i solen for å gjenvinne kroppstemperaturen, noe som er ganske unikt. De fleste artene drikke sjelden eller aldri vann, men får vannet de trenger gjennom føden. Når dyrene bruker dvale daglig, minsker de ikke bare matbehovet. De bruker også mindre tid på å lete etter mat og minsker dermed faren for å bli tatt av rovdyr.

Både lukt og lyd er viktige kommunikasjonsformer, dessuten også kroppspositurer (visuelle signaler). Rovpungdyr markerer området sitt med urin og mange arter samler lorten i latriner. De har forskjellige hudkjertler som utskiller duftstoffer. De fleste rovpungdyr er ikke egentlig territorielle, men de er heller ikke spesielt sosiale. De lever stort sett alene, unntatt mødre med sine unger. Det hender dog at flere individer som ikke er fra samme kull, sover sammen i et reir. Når to dyr møtes hender det at ett av dem jages vekk, men slåssing er ikke så vanlig. Pungdjevelen er mest kjent for sin aggressive opptreden med mye skriking, de kan også slåss og skade hverandre. Mange pungdjevler kan samle seg rundt et kadaver, noe som fører til konflikter.

De fleste artene finnes i Australia (inkludert Tasmania). Kun to arter lever både i Australia og på Ny-Guinea. I tillegg lever 14 arter kun på Ny-Guinea. Mange arter har fått redusert utbredelsen, enkelte veldig kraftig. Flere underarter er blitt utryddet og mange bestander er forsvunnet. Habitatødeleggelse er fortsatt en stor trussel. Mange arter blir jaktet på av urbefolkningen i Ny-Guinea for føde, og til en viss grad også i Australia. Jakten er neppe så omfattende at den reduserer bestandene.

På IUCNs rødliste er minst én art er klassifisert som kritisk truet (CR), fem arter som sterkt truet (EN) og fem arter som sårbare (VU), mens ti arter er nær truet (NT). Mange arter er svært dårlig studert, ikke minst de som lever på Ny-Guinea. Dersom nye arter blir funnet i framtiden, forventes de umiddelbart å havne på rødlisten.

Det er mange trusler som alle kom etter den europeiske innvandringen. Fire trusler ser ut til å være spesielt ansvarlige for rovpungdyrenes reduserte bestander: habitatendringer, predasjon fra katter, nye sykdommer og agapadden. Tap av habitater pågår fortsatt, både til landbruk, skogbruk, utbygginger og palmeoljeplantasjer (på Ny-Guinea). Landbruk og beitedyr (storfe, sauer, hester, griser, endog dromedarer) har fått dramatiske konsekvenser for habitater og den innfødte faunaen i Australia. Det samme har de innførte kaniner, katter, hunder, rødrever og agapadder (fra Sør-Amerika). Forvillede katter er blitt en enorm predator på den innfødte faunaen, det er beregnet at katter dreper 25 millioner dyr hver eneste dag i Australia. Fordi bestander av dingoen er kraftig redusert, får katter og rødrever fritt spillerom, ellers ville dingoen ha begrenset disse. Agapadden er svært giftig, så dyr som prøver å spise den dør. Rovpungdyr dør også etter å ha spist av gift utlagt for å drepe katter og rever. Voldsomme branner er svært ødeleggende for faunaen, disse ser bare ut til å bli verre ved at klimaet blir tørrere og varmere.

Baker, A.M. (2015). Family Dasyuridae (carnivorous marsupials). s. 232-349 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.