dvergkenguruer

Dvergkenguruer ligner på kenguruer i mange egenskaper, men mye er også forskjellig. Først og fremst er de mye mindre i kroppsstørrelse og i forhold til størrelsen er bakbeina mindre. Dvergkenguruer er små eller middelsstore arter med korte frambein og litt lange bakbein. På bakføttene er spesielt fjerde tå lang og kraftig og derfor den viktigste for hoppingen. Andre og tredje tå er små og innesluttet i en felles hudfold slik at bare klørne stikker ut. Disse klørne brukes til å kjemme pelsen med. Første tå (stortåa) mangler. Klørne på framføttene er ganske lange og kraftige, de brukes når dyret graver etter føde. I høy fart kan dvergkenguruer gjøre opp til 2,5 meter lange sprang.

De ulike artene ligner hverandre i utseende, men «potorene» i slekten Potorus (tre arter) har spissere snute og kortere bakbein enn «bettongene» i slektene Bettongia (fire arter) og Aepyprymnus (én art).

Dvergkenguruer har en ganske lang hale. Hos bettongene fungerer den som en gripehale, og de bruker den til å frakte reirmateriale med. Hos potorer er halen kun svakt utviklet til gripehale. Ørene er relativt små, mens øynene er relativt store. Pelsen er kort og tett og grå eller brun, ofte med en rødlig tone over ryggen. Pelsen på halen er svært kort, tett hos noen arter og tynn hos andre. Kroppslengden varierer fra 55 til 85 cm, vekta mellom et halvt og tre kilo. Det er som regel liten forskjell i størrelse mellom kjønnene.

Dvergkenguruer har tre par fortenner i overkjeven – det midterste paret er kraftigst – og ett par i underkjeven. De har hjørnetenner i overkjeven og diastemaet (mellomrommet mellom hjørnetenner og kinntenner) er kort. Kinntennene er velutviklede med rekker av "kjøler". De er permanente, og det dannes ikke nye kinntenner som hos kenguruer. Magen har tre kamre. Det fremste kammeret er stort og romslig, det fungerer både som lager og som åsted for første del av nedbrytningen av føden. Blindtarmen og bakre del av tykktarmen er også store og velutviklede. Mikrobiell gjæring skjer både i magen og i blindtarmen. Kjønnsorganer og formering er i hovedtrekkene som hos andre pungdyr. Pungen er dyp og velutviklet, med fire spener.

I tidligere tider fantes dvergkenguruer over store deler av det sørlige og sentrale Australia, i et bredt utvalg av habitater fra tørre grassletter til eukalyptus-skoger og regnskog. I dag lever de fleste bestander i skoger med tett undervegetasjon av gras og kratt eller i tett krattlandskap. Dvergkenguruer er til en viss grad altetende, men sopp utgjør en stor del av føden. De spiser både overjordiske og underjordiske deler av soppene. Sopp kan utgjøre mellom 30 og 97 % av føden, avhengig av sesong. De spiser også planter (røtter, skudd, knopper, blader, frukt, frø og sevje) og virvelløse dyr (mest insekter). Luktesansen er viktig for å finne god mat, ikke minst for å finne underjordiske deler av sopper. De får det meste av vannet de trenger fra føden. Dvergkenguruer bidrar til å spre soppsporer og frø og er viktige for skogens helsetilstand. Deres store graveaktivitet er også nyttig for økosystemet.

Dvergkenguruer er mest nattaktive. Bettonger tilbringer dagen i et velutviklet og godt skjult reir, bygget av plantedeler. Én art graver ganger under bakken. Et individ kan ha 3-12 ulike reir og veksler mellom å bruke dem, antakelig for å gjøre det vanskeligere for rovdyr å finne dem. Reirbygging er tidkrevende, det kan ta fra flere netter til ei uke å bygge et reir. Passende materiale plukkes med snuten og samles til en bunt med bakbeina, denne bunten skyves så over halen som er snudd innover. Bunten plukkes opp med halen og bæres til reirstedet. Det er undersiden av halen som fungerer som gripehale, halen krøller seg innover. Potoroer bygger ikke reir, men sitter i en grop under tett vegetasjon. Dvergkenguruer venter til siste øyeblikk før de lar seg skremme ut av skjulestedet, de løper da raskt vekk i sik-sak. Naturlige fiender er dingoer og rovpungdyr, ørner og ugler, store øgler (varaner) og slanger (pytoner). I dag utgjør også innførte rovdyr en trussel.

De fleste artene kan formere seg hele året. Hunnen får som regel kun én unge om gangen, og tvillinger er sjeldent. Formeringen foregår som hos kenguruer, men er raskere hos dvergkenguruer på grunn av deres mindre størrelse. Hunnen kan derfor få 2–3 unger per år. Drektighetstiden er rundt 21 dager hos bettonger, men hele 38 dager hos potoroer (blant den lengste hos noe pungdyr). Ved fødselen veier imidlertid ungen omtrent det samme, rundt 0,3 gram. Ungen henger permanent fast til spenen i 1,5-2 måneder.

Bettongunger oppholder seg i pungen i rundt 110 dager, mens potorer gjør det i rundt 130 dager. Unger som har forlatt pungen dier fortsatt en periode, og de forlater ikke moren før de er ett år gamle. Dødeligheten for unger er stor, men de som overlever kan bli ni år gamle (16 år i fangenskap). De fleste arter lever ellers mest alene, men enkelte kan leve i små, stabile grupper og noen ganger i litt større, midlertidige grupper. Gravebettongen Bettongia lesueur lever i store grupper på inntil 100 dyr.

Alle dagens åtte arter lever i Australia. Deres utbredelse er sterkt begrenset i forhold til i tidligere tider, noe som også gir grunn til bekymring for økosystemenes helsetilstand. Noen arter ble betraktet som skadedyr for landbruket og ble fanget i feller, skutt eller forgiftet i enorme antall. Det var også skuddpremie på dem. Bestander av dvergkenguruer kollapset over hele kontinentet og forsvant fra det meste av landet.

Dvergkenguruene var blant de dyrene som ble mest skadelidende etter den europeiske innvandringen til Australia. Selv om vernet er bedre i dag, er habitatødeleggelse fortsatt en trussel. Andre trusler mot bestandene er innførte rovdyr (rødrev og katter), konkurrenter i form av kaniner og forvillede griser, samt den pågående klimaendringen.

Siden 1788 er to arter antatt utryddet (EX), mens ytterligere to arter er utryddet på fastlandet og overlever kun på øyer. Én art var antatt utryddet i 150 år inntil en liten bestand ble funnet i 1994. I dag blir to arter regnet som kritisk truet av utryddelse (CR) og to arter som truet (EN). Mange bestander fortsetter nedgangen, så situasjonen for dvergkenguruene er fortsatt kritisk.

• kenguru
• Dyreliv i Australia

Eldridge; M.D.B. & Frankham, G.J. (2015). S. 600-628 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.