råndastakk

Det finnes flere typer skjorter som brukes til råndastakk, men i dag er det vanligste ei hvit bomullsskjorte i primærsnitt, kantet med nupereller på halskrage og håndlinninger. På denne skjortetypen skal kragen brettes ned. Den samme skjortetypen lages også med broderi av kryssesting med slyng og trådtunger eller musetagger. Denne siste skjortetypen leveres også i lin.

Som alternativ brukes ei skjorte i hvitt lin, med ståkrage. Denne har broderi av plantemønstre på krage og håndlinninger og er som type eldre enn de andre.

I den siste tida da livkjolene var i bruk, ble det brukt mønstrete skjorter til hverdags. Fotografier viser både blomstrete og rutete skjorter i bruk. Disse ble gjerne kalt ondtrøye. Det er tatt opp igjen ei blårutet skjorte som kan brukes til rutaliv og råndastakk til mindre fint bruk.

I dag er det vanlig å bruke et svart eller rødt ullforkle med tverrstripet mønster. Hvite forklær med slike striper brukes i dag gjerne til barnebunad. Disse forklærne er egentlig nokså unge, fra cirka 1935.

I tradisjonell bruk fantes det imidlertid veldig mange ulike varianter, og en del gamle forklær er i bruk i dag også. Det lages også nye i svart silke eller bomullssateng med naturalistiske eller stilistiske blomsterbroderier i silketråd. Forklærne er foldelagt til ei linning i livet som knytes i sløyfe bak.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det også brukt hvite forklær med hardangersømsbroderi til råndastakken, men det er ikke vanlig nå lenger. Dette var tydelig inspirert av Hardangerbunaden, nasjonalen, som vi ser flere steder i Norge.

I den første tida råndastakken var i bruk, var den tradisjonelle botthuva fortsatt i bruk, og den også ble brukt til den nye draktskikken. En del har også tatt opp igjen botthuvene til råndastakken.

Luene ble etter hvert avløst av det såkalte stivaturkleet – et tørkle i tynt bomullsstoff, gjerne med trykt dekor. Det kan også ha en hvit blonde eller nupereller langs kanten. Tørkleet stives og brettes i snipp og knytes under haka. Brettene skal ligge slik at det dannes en firkant i nakken. Måten det blir stivet og brettet på, er normfast. Det var vanlig å ha fine tørklær ferdig stivet og knyttet, hengende på ei stang. En tok så på seg et slikt til kirkebruk eller til andre høytidelige sammenhenger. Men hodeplagget var en viktig del av hverdag som fest det meste av den tida draktskikken var i bruk. En brukte samme type tørkle til alle anledninger, men gjerne ulik gradering etter hvor fine de ble regnet for å være. Det fortelles også at odelsjenter bar tørkleet med snippen bak stående rett ut.

Bunaden forhandles i dag med et stivaturkle som hodeplagg. I tillegg var det et annet tørkle i bruk vinterstid, såkalt mjuktørkle. Det kunne være i ull eller bomull og ble ikke stivet på samme måte som det til sommerbruk. Ellers var bruksområdet det samme. Råndastakken var imidlertid i bruk så lenge at mange la bort hodeplagget; fra slutten av 1800-tallet viser fotografier at unge kvinner gikk barhodet også ute, mens voksne gifte kvinner bare kunne gjøre det i eget hus. Eldre kvinner holdt fast ved skikken med å bruke tørkle inne som ute.

Det ble tradisjonelt brukt svarte trøyer i vadmel. Fasongen varierte noe gjennom tida, særlig med hensyn til utforming av ermene. Til dagens bunader er det valgt en trøyetype med vide ermer som er foldelagt til smale linninger nederst ved håndleddene. Det er tilsvarende folder ved skuldrene. Bolen på trøya sitter etter kroppen. Trøya lukkes med skjulte hekter foran. Den har hekte øverst og nederst, men skjorta syns imellom, og skjorta syns også i halsen. Kragen brettes utenpå trøyekanten i halsen. Bunadstrøyene lages i svart klede.

Et bundingstørkle, snippsjal, kan også brukes som ytterplagg.

Det har blitt hevdet at navnet har sammenheng med nærheten til Rondane. Dette er ikke riktig, og navnet gjenspeiler den stripete, randete, stakken. Da råndastakken var i daglig bruk, var den utbredt i bygdene i Ottadalen, som ikke har geografisk tilknytning til Rondane.