romsøppel

Siden startet på romalderen i 1957 er rundt 12 300 (per desember 2022) satellitter blitt plassert i bane rundt Jorden, hvorav rundt 8260 fortsatt befinner seg i verdensrommet. Bare rundt 4800 av disse er fortsatt operative, mens resten anses som romsøppel.

Andre former for romsøppel er raketter og rester av drivstoff som ble brukt til oppskytning av disse satellittene, samt ulike andre deler som er tilknyttet oppskytning eller selve satellitten. Disse bitene kan videre bli oppdelt i mindre deler gjennom kollisjoner eller eksplosjoner, som øker antallet romsøppelbiter, som igjen øker sannsynligheten for kollisjoner.

Romsøppel over en viss størrelse blir kartlagt ved hjelp av bakkebaserte radarmålinger. I lav jordbane kan biter så små som 5–10 cm observeres. US Space Surveillance Network holder øye med rundt 42 000 slike biter med romsøppel.

Gjennom modelleringer har man anslått at det finnes 29 000 romsøppelbiter som er større enn 10 cm, 750 000 biter som er 1–10 cm, og 166 millioner biter som er 1 mm til 1 cm store.

Selv romsøppelbiter i størrelse 0,3 mm kan utgjøre en trussel for satellitter og bemannet romfart fordi bitene beveger seg i så store hastigheter som 30 000 km/t.

Med nesten 200 rakettoppskytninger i året (i 2022 ble det plassert over 2400 satellitter i bane), vil mengden satellitter og romsøppel bare øke. Dette øker risikoen for kollisjoner. Dersom oppskytningen fortsetter i samme tempo som nå uten at gamle satellitter fjernes, vil de mest populære jordbanene etter hvert bli fulle og dermed ubrukelige for nye satellitter, fordi de risikerer å bli ødelagt der.

Romsøppel er også en trussel for astronautene om bord Den internasjonale romstasjonen (ISS). ISS har skjold som skal beskytte romstasjonen for romsøppelbiter opptil 1,5 cm i størrelse. Dersom det er en risiko for at ISS vil bli truffet, kan astronautene flytte ISS nok til å unngå kollisjon. Per 2017 har ISS gjort dette 25 ganger siden romstasjonen ble plassert i bane rundt Jorden.

Ved flere tilfeller har romsøppel falt ukontrollert til bakken på Jorden, hvor det kunne utgjort en trussel for mennesker. Risikoen for å bli truffet av romsøppel er imidlertid minimal.

Satellitter i lave jordbaner vil over tid – fra måneder til år – bli dratt ned i Jordens atmosfære som følge av luftmotstand. Satellitter i baner i over 800 km høyde vil ikke kjenne særlig til atmosfærens luftmotstand og kan bli værende i jordbane i flere tiår, med mindre de blir aktivt fjernet.

Nye satellitter som skytes opp skal ha en plan for hvordan de skal fjernes innen 25 år etter endt levetid. Dette kan innebære å sende satellitten kontrollert ned i Jordens atmosfære for å brenne opp eller å flytte satellitten lenger ut til en såkalt «kirkegårdbane» hvor de ikke lenger vil utgjøre en trussel for satellittdriften rundt jordkloden. Romobservatoriene Planck og Herschel ble derimot sendt i bane rundt Solen etter endt levetid.

For romsøppel som blir værende i bane, er det viktig å fjerne lagret energi ved å tømme batterier og drivstofftanker samt fjerne mekaniske energi ved å spinne ned momenthjul for å unngå eksplosjoner.

Det jobbes med å prøve ut metoder for å ta ned gamle satellitter. Dette innebærer for eksempel å skyte opp et romfartøy som drar satellittene ned i atmosfæren ved hjelp av en arm eller et nett. Et annet tiltak er å forlenge levetiden til en satellitt ved å sende opp et romfartøy som for eksempel kan overta manøvreringsfunksjoner til en satellitt som har gått tom for drivstoff. Dette kan fungere for større satellitter i geostasjonær bane.

Per i dag eksisterer det ingen bindende felles internasjonale regler for å begrense mengden romsøppel. FNs komite for fredelig bruk av verdensrommet har anbefalt at alle satellitter skal fjernes fra bane innen 25 år etter endt operasjonstid, men det finnes ingen sanksjonsmuligheter ved brudd. Noen stater, slik som Frankrike, har innarbeidet dette i nasjonale lover. Normalt sett er det den staten som tildeler en lisens for en satellittoperatør som kan sette og eventuelt håndheve denne regelen. Se også artikkel om romrett.

I 2022 kunngjorde det amerikanske kommunikasjonstilsynet FCC, som tildeler tillatelser for radiofrekvenser til satellittoperatører, at de vil kreve at en satellitt går ut av bane innen fem år etter endt levetid. Siden de fleste som skal skyte opp en satellitt på et eller annet vis er innom et amerikansk selskap som må følge disse reglene, vil dette trolig bli en de facto-regel for svært mange land. For små satellitter i lav jordbane kan dette best løses ved å skyte opp satellitten i en bane ikke høyere enn 550 kilometer. For satellitter i høyere baner må en gjøre aktive grep for å få satellitten ned i atmosfæren igjen. Dette kan gjøres med små rakettmotorer, utløsing av store seil som øker friksjon mot atmosfæren eller lignende. Dette krever at satellitten fungerer når den skal tas ut av tjeneste.

For inaktive satellitter, eller romskrot som store rakettdeler, er utfordringen en annen. For å fjerne disse, må en gjøre en aktiv handling. Dette kan være en problematisk teknologiutvikling, siden samme fremgangsmåte kan like gjerne brukes til sabotasje, for eksempel fjerne en fungerende satellitt fra bane.

• romrett
• romvirksomhet
• satellittkommunikasjon

• ESA: Space Debris
• Stuff in Space: interaktivt 3D-kart over romsøppel