De gamle romerne hadde bokstaver av forskjellig utforming tilpasset ulike formål – monumentale innskrifter, litteratur og bøker, og mer personlig og forretningsmessig bruk. De hadde en godt utviklet skrift- og bokstavkultur. Skriftlighet og lesekyndighet var relativt utbredt, særlig i de øvre samfunnsklassene, og byrommet i Roma var prydet med bokstaver.

Trajansøylens bokstaver gjenskapt som en moderne skrifttype.

Trajan av Øyvin Rannem. CC BY SA 3.0

Capitalis monumentalis var en majuskelskrift utviklet av romerne til bruk i hugne innskrifter. Denne skriften var primært brukt i seremonielle sammenhenger, som innskrifter på bygninger og monumenter, til gravmæler og så videre. De er forløperen for – og nærmest identiske med – våre egne store bokstaver.

Romerne arvet bokstavene sine fra etruskerne, som igjen hadde dem fra grekerne. Under republikken holdt bokstavenes grunnform seg stabil gjennom flere århundrer, men ble etter hvert mer raffinert og standardisert. Omtrent i overgangen mellom republikken og keiserdømmet fikk disse bokstavene et estetisk løft – en tilleggsdimensjon i form av et tykk-tynt strekmønster og tydelige og utpenslede seriffer. Det skjedde som følge av at man begynte å bruke en bred, flat pensel til oppmaling av bokstavene før de ble hugget. En mer utbredt bruk av den finstrukturerte marmoren som bygningsmateriale gjorde det dessuten mulig å få frem finere detaljer og flere nyanser i bokstavbildet enn man kunne i travertin og tuff.

Det var under keisertiden, mellom Augustus (27 fvt.–14 evt.) og Konstantin den store (306–337), at capitalis monumentalis hadde sin glansperiode. Innskriften på Trajansøylen fra 114 evt. blir regnet som selve prakteksempelet. Disse bokstavene utviklet seg i tett sammenheng med den sosiale og politiske funksjonen de hadde i det romerske samfunnet. Den romerske bystaten bygget på et patron- og klientforhold der fattige og svake var avhengige av beskyttelse hos de rike og mektige. På den annen side kjempet patrisierne om ære og posisjon og om klientenes stemmer i jakten på embeter. Det var viktig å vise seg i det offentlige rom: gjennom arrangement av fester, sportsarrangementer og matutdelinger, men også gjennom donasjon av offentlige bygninger og monumenter, alltid forsynt med donators posisjon og slektstilknytning i monumentale og godt synlige bokstaver på fasaden, noe Marcus Agrippas Pantheon er et godt eksempel på.

Capitalis monumentalis beholdt sin form så lenge den hadde en funksjon i det romerske samfunnet. Med det vestlige keiserrikets nedgang fra slutten av 200-tallet, og innføringen av kristendommen etter år 300, forsvant den sosiale og politiske forankringen, teknikken ble glemt, bokstavenes estetikk forfalt, og denne bokstavkulturen gikk til slutt ut av bruk. De romerske kapitalbokstavene kom ikke tilbake i Romas bybilde før i renessansen. Da fant de også sin plass på trykte boksider i kombinasjon med humanistenes minuskelskrift.

Romerne hadde en stor produksjon av bøker, og bokhandler og biblioteker fantes i de fleste større byer. Til å begynne med var dette bokruller – sammenklebede papyrusark som var rullet opp på pinner. Etter innføring av pergament ble det vanlig å brette pergamentarket på midten til fire sider og sy arkene sammen til codex-er.

Det finnes noen få fragmenter av manuskripter med en versjon av kapitalskriften skrevet med bredskåret penn på pergament, den såkalte capitalis quadrata, blant annet et utvalg av Vergils verker, den såkalte Vergilius Augusteus (Vatikanbiblioteket). Lenge trodde man at dette var skrevet på Augustus’ tid og at det var romernes formelle bokskrift. Mye tyder imidlertid på at dette manuskriptet er et nærmest enkeltstående tilfelle som er skrevet på slutten av 300-tallet.

Det som nå holdes for å være romernes bokskrift, er capitalis rustica, vanligvis skrevet med en bredskåret penn på papyrus eller pergament, av og til også med pensel på husvegger eller hugget i stein. Det mest kjente bevarte manuskriptet er Vergilius Palatinus (Vatikanbiblioteket).

I tillegg til disse mer formelle bokstavene med capitalis som felles grunnform, hadde romerne en enklere, mer lettflytende og uformell kursivskrift som ble skrevet med rørpenn på papyrus og med metallpenn (stylus) på vokstavler. Denne skriften var opprinnelig en majuskelskrift, men utviklet seg etter hvert til en minuskelskrift med over- og underlengder. Kursivskriften ble brukt til private brev, og til forretningslivets dokumenter, kontrakter, avtaler, brev og lignende. Denne skriften er det sannsynlige utgangspunktet for uncialskriften som kom utover på 300-tallet.

  • Rannem, Øyvin: Bokstavene i historien. Maktsymbol fra Augustus til Mussolini. Forlaget Press. 2017

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.