Romerrikets bokstaver hadde forskjellig utforming tilpasset ulike formål – monumentale innskrifter, litteratur og bøker, og mer personlig og forretningsmessig bruk. Romerne hadde en godt utviklet skriftkultur og bokstavkultur. Skriftlighet og lesekyndighet var relativt utbredt, særlig i de øvre samfunnsklassene, og byrommet i Roma var prydet med bokstaver.

Pantheon ved natt
Innskriften på fasadens arkitrave lyder: Marcus Agrippa, sønn av Lucius, bygget dette i sin tredje konsulperiode.
Pantheon ved natt
Peterskirkens tambur
Keiserlige bokstaver i ny tapning. Denne innskriften løper rundt kuppelen i Peterskirken; de er mannshøye og laget i mosaikk av Ventura Saraffelini i 1605.
Peterskirkens tambur

Capitalis monumentalis – romernes praktbokstaver

Bronsebokstavene på Pantheon
Bokstavene på Pantheons arkitrave er støpt i bronse og innfelt i slisser.
Bronsebokstavene på Pantheon

Capitalis monumentalis var en majuskelskrift utviklet av romerne over flere århundrer til bruk i hugne innskrifter. Skriften var primært brukt i seremonielle sammenhenger, som innskrifter på bygninger og monumenter, til gravmæler og så videre. De er forløperen for – og nærmest identiske med – våre egne store bokstaver.

Meisel og travertin

Bibulus
Romerske kapitalbokstaver i republikansk stil fra ca. 100 f.v.t. Gravmælet til Gaius Publicius Bibulus, romersk edil og folketribun, står ved det italienske nasjonalmonumentet i Roma.
Bibulus
Edward Catichs eminente illustrasjon av hvordan bokstavene først ble malt opp med en bred, flat pensel (grønt) og deretter hugget i stein (rødt).
Catich Gallery, St. Ambrose University.
Lisens: CC BY 2.0

Romerne arvet bokstavene sine fra etruskerne, som igjen hadde dem fra grekerne. Under republikken holdt bokstavenes grunnform seg stabil gjennom flere århundrer, men formen ble etter hvert mer forseggjort og standardisert. Men den åpne og geometriske grunnformen i disse bokstavene har sitt naturlige utgangspunkt i det møysommelige arbeidet med hammer og meisel i stein.

Pensel og marmor

Edward M. Catichs avtegning av Trajansøylens bokstaver. Catich studerte disse bokstavene gjennom mange år. (The Origin of the Serif.)
Catich Gallery.
Lisens: CC BY 2.0

Omtrent i overgangen mellom republikken og keiserdømmet, noen få tiår fvt., fikk disse bokstavene et estetisk løft – en estetisk tilleggsdimensjon i form av et tykk-tynt strekmønster og tydelige og utpenslede seriffer. Det skjedde som følge av at man begynte å bruke en bred, flat pensel til oppmaling av bokstavene før de ble hugget. En mer utbredt bruk av den finstrukturerte marmoren som bygningsmateriale gjorde det dessuten mulig å få frem finere detaljer og flere nyanser i bokstavbildet enn man kunne i bergartene travertin og tuff.

Keiserlige maktsymboler

Augustus, den første keiser, var en stor byfornyer, og han sørget for å markere seg med bygninger og monumenter med sitt eget navnet i monumentale innskrifter – han var til stede i bybildet. Det var under keiserne fra Augustus (fra 27 fvt. til 14 evt.) til Konstantin den store (fra 306 til 337), at capitalis monumentalis hadde sin glansperiode. Innskriften på Trajansøylen fra 114 evt. blir regnet som selve prakteksempelet.

Disse bokstavene utviklet seg i tett sammenheng med den sosiale og politiske funksjonen de hadde i det romerske samfunnet. Den romerske bystaten bygget på et patron- og klientforhold der fattige og svake var avhengige av hjelp og beskyttelse hos de rike og mektige. Patrisierne på sin side kjempet seg imellom om ære og posisjon og om klientenes stemmer i jakten på embeter. Det var viktig å vise seg i det offentlige rom: gjennom arrangement av fester, sportsarrangementer og matutdelinger, men også gjennom donasjon av offentlige bygninger og monumenter, alltid forsynt med donators posisjon og slektstilknytning i monumentale og godt synlige bokstaver på fasaden, noe Marcus Agrippas Pantheon er et godt eksempel på.

Trajanplaketten
Plaketten på Trajansøylen i Roma er av mange regnet som det ypperste i romersk bokstavkunst. Helt siden renessansen har bokstavkunstnere og skriftdesignere brukt disse bokstavene som inspirasjon.
Trajanplaketten
Jonathan Coulston.

Nedgang og gjenfødelse

Iulias basilica
Håndverkstradisjon og estetisk kvalitet i forfall. Dedikasjon fra 416 på en sokkel ved Julias basilica, Forum Romanum.
Iulias basilica
Lisens: CC BY SA 3.0

Capitalis monumentalis beholdt sin form så lenge den hadde en funksjon i det romerske samfunnet. Med det vestlige keiserrikets nedgang fra slutten av 200-tallet, og innføringen av kristendommen etter år 300, endret de politiske maktforholdene seg, den sosiale og politiske forankringen forsvant, teknikken ble glemt, bokstavenes estetikk forfalt, og denne særegne bokstavkulturen gikk til slutt helt ut av bruk. De romerske kapitalbokstavene kom ikke tilbake i Romas bybilde før i renessansen. Da hadde paven kommet tilbake til Roma etter en periode i utlendighet under skismaet 1378–1417 og hadde begynt å bygge Roma opp igjen som kirkens maktsentrum. De keiserlige bokstavene fant på ny sin plass i byrommet, nå som pavens visuelle profil.

De gamle keiserlige innskriftene fantes fortsatt rundt om i Italia i renessansen, og da de første boktrykkerne midt på 1400-tallet skulle forene humanistenes minuskelskrift med en majuskelskrift til et dobbeltalfabet, fant de forbilder på de gamle monumentene.

Peterskirkens tambur
Bokstavene langs tamburen i Peterskirkens kuppel er mannshøye og laget i mosaikk. Ventura Sarafellini 1605.
Peterskirkens tambur

Romernes bokskrift

Vergil, Ecologier, Vaticanus Palatinus lat. 1631
Capitalis rustica i Vergils Ecologier fra ca. år 500. Vergilius Palatinus f.15v, original i Vatikanbiblioteket.

Romerne hadde en stor produksjon av bøker, og bokhandler og biblioteker fantes i de fleste større byer. Til å begynne med var dette bokruller – sammenklebede papyrusark som var rullet opp på pinner. Etter innføring av pergament ble det vanlig å brette pergamentarket på midten til fire sider og sy arkene sammen i ryggen til kodekser.

Quadrata og rustica

Det finnes noen få fragmenter av manuskripter med en versjon av kapitalskriften skrevet med bredskåret penn på pergament, den såkalte capitalis quadrata, blant annet et utvalg av Vergils verker, den såkalte Vergilius Augusteus (Vatikanbiblioteket). Lenge trodde man at dette var skrevet på Augustus’ tid og at det var romernes formelle bokskrift. Mye tyder imidlertid på at dette manuskriptet er et nærmest enkeltstående tilfelle som er skrevet på slutten av 300-tallet. Det er ikke rimelig å tro at den stive og geometriske, og lite skrivbare capitalis monumentalis skulle ha vært brukt til skriving av store mengder med tekst.

Det som nå holdes for å ha vært romernes bokskrift, er capitalis rustica, en smal og mindre geometrisk, men mer skrivbar variant av capitalis, vanligvis skrevet med en bredskåret penn på papyrus eller pergament, av og til også med pensel på husvegger eller hugget i stein. Det mest kjente bevarte manuskriptet er Vergilius Palatinus (Vatikanbiblioteket).

Uncialene – kristendommens bokskrift

Ukjent.
Lisens: CC BY 2.0

På 300-tallet utviklet det seg en ny bokskrift i de romerske områdene – uncialskriften. Kristendommen var en litteraturhungrig religion, og de første kristne i Roma og rundt Middelhavet likte å lese fortellinger om helgener og martyrer. Det ble produsert tekst i store mengder med den nye bokstavformen som fulgte kristendommens veier og spredte seg over større deler av Europa. Uncialene var en majuskelskrift, det vil si at alle bokstaver var på samme høyde. Men utover på 400-tallet ble de avløst av halvuncialer som var en enkel minuskelskrift med tydelige over- og underlengder. Uncialskriftene var i bruk helt frem til 7-800-tallet, det vil si lenge etter Det vestromerske rikets fall (476).

Dagliglivets skrift i det gamle Roma

Romernes tidlige kursivskrift var en majuskelskrift. Senere utviklet dette seg til en minuskelskrift.

Stan Knight.
Lisens: CC BY 2.0

I tillegg til disse mer formelle bokstavene med capitalis som felles grunnform, hadde romerne en enklere, mer lettflytende og uformell kursivskrift som ble skrevet med rørpenn på papyrus og med metallpenn (stylus) på vokstavler. Denne skriften var opprinnelig en majuskelskrift, men utviklet seg etter hvert til en minuskelskrift med over- og underlengder. Kursivskriften ble brukt til private brev, og til forretningslivets dokumenter, kontrakter, avtaler, brev og lignende. Denne skriften er det sannsynlige utgangspunktet for uncialskriften som kom utover på 300-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Catich, Edward M.: The Origin of the Serif, 1968.
  • Rannem, Øyvin: Bokstavene i historien. Maktsymbol fra Augustus til Mussolini. Forlaget Press, 2017.
  • Ullman, B.L.: The Origin and Development of Humanistic Script, 1960.
  • Ullman, B.L.: Ancient writing and its influence, 1980.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg