romantikken (musikk)

Romantikken åpnet opp for den private sfæren og de umiddelbare følelsene. Fokuset ble dreid bort fra kongelige, adelige, kirkelige og guddommelige skikkelser til vanlige mennesker uten høy status i samfunnet. Både i litteratur, kunst og musikk ble oppmerksomheten rettet mot enkeltmennesker og allmennmenneskelige erfaringer.

Musikk i romantikken utforsket spesielt hvordan forløp og klanger kan framkalle stemninger og følelser. I barokken og klassisismen skrev man ofte musikk for å støtte opp under en tekst eller en spesiell anledning. For eksempel var det vanlig med festlig musikk med trompeter og pauker i anledning et kongelig besøk, mens en tekst om døden kunne bli spilt av sørgmodig klingende gamber i langsom koralbevegelse. Musikk i romantikken har flere «lag» og ofte motstridende elementer – den uttrykker et vidt følelsesspektrum med plass også for det ubehagelige, det uskjønne, det uforklarlige og det tvetydige. Denne kompleksiteten river og røsker i etablerte normer. Umiddelbare følelser avspeiler seg formmessig i økende innslag av improvisasjon, i fantasifull orkestrering og i programmusikk som antyder en stemning, et naturbilde eller et handlingsforløp.

Et sentralt kjennetegn ved musikk i romantikken er at tonalitetens rammer utfordres. Det innebærer nye akkordprogresjoner og hyppigere modulasjoner (toneartsendringer), og det emosjonelle registeret speiles i en utvidet bruk av akkorder med altereringer (det vil si endringer i grunnstrukturen ved at akkordtrinn forminskes eller forstørres kromatisk, og tillagte metningstoner). Alt dette gjør at et musikalsk forløp blir mindre forutsigbart.

Generelt unnvikes kjente tonika–dominant-forbindelser, mens uttrykksregisteret og referansene utvides. For eksempel lot Schubert seg inspirere av den orientalske diktformen ghazal i sin tonesetting av Sei mir gegrüsst, D. 741, og senere i fantasien for fiolin og klaver, D. 934; konkret brukte han forstørrede skalatrinn, eksotisk-klingende akkorder og et musikalsk «refreng» som matcher diktets oppbygning. Lignende innslag, av enten eksotisk eller overnaturlig art, var også utbredt i opera. Wagners forkjærlighet for kromatisk harmonikk er spesielt godt kjent.

Senere brukte nasjonalromantikkens komponister aktivt harmoniske, rytmiske og melodiske elementer fra ulike lands folkemusikk. I senromantikken ble form og tonalitet ytterligere oppløst og forgreinet seg mot atonalitet, impresjonisme og neoklassisisme.

I romantikken fikk orkesterets blåseinstrumenter flere klaffer og ventiler for å kunne spille kromatisk, og helt nye instrumenter ble inkludert i besetningen. For å forsterke volumet ble tverrfløytene etter hvert laget av metall istedenfor tre, og strykeinstrumentene fikk lengre, tyngre buer. Harpen fikk fotpedaler for å kunne spille kromatiske løp, og flere typer slagverksinstrumenter ble tatt i bruk. Dessuten fikk nesten alle instrumentene utvidet omfang og kraftigere konstruksjon. Slik ble klangpaletten utvidet, og nye stemninger og forløp kunne skapes i musikken.

I romantisk orkestermusikk står Beethovens ni symfonier helt sentralt. Beethoven utvidet orkesteret og inkluderte til og med kor og vokalsolister i sin 9. symfoni – et radikalt grep i en tradisjonell orkesterform. Derfor sies det gjerne at Beethoven «sprengte symfoniens rammer». Det handlet om at forventningene til et verk i en kjent form nå inneholdt mye mer enn man tidligere hadde kunnet forestille seg.

I Frankrike ble unge Hector Berlioz (1803–1869) fascinert av Beethovens symfonier. Hans egen Sinfonie fantastique (1819) var spesielt oppsiktsvekkende, skrevet for et uvanlig stort orkester. Verket er så nyskapende at det inspirerte generasjoner av senere komponister og utløste diskusjoner (som faktisk fortsatt pågår!) om hvorvidt Berlioz var en dårlig eller genial komponist. Både i form, harmonikk og klangbehandling brøt Berlioz med tradisjonen. Symfonien består av fem satser med et program som antyder en fortelling. Fortellingen handler om en mann som er betatt av en ung kvinne, og denne kvinnen personifiseres i symfonien med et såkalt «idée fixe» – et kort melodisk tema som dukker opp i de ulike satsene, men stadig med en ny karakter.

Med Beethoven etablerte det seg et nytt krav til genialitet. Det holdt ikke lenger å skrive en symfoni, den måtte helst være genial og tilføre sjangeren som sådan noe nytt. Schuberts såkalte «ufullendte» symfoni i h-moll (D. 759) ble med sine to satser et viktig verk, likedan Schumanns og Brahms' symfonier. Visjonæren Liszt skapte en ny orkesterform med bare én sats, kalt symfonisk dikt. Her angir tittelen stykkets karakter eller historie, som blir utgangspunktet for den frie formen. Liszt la stor vekt på klanglige virkemidler og eksperimenterte ofte med harmonikk og orkestertekstur.

I senromantikken utviklet Gustav Mahler (1860–1911) sin stil som han i stor grad baserte på egenverdien i orkesterinstrumenteringen. Hans symfonier utfordret etablerte måter å skrive for orkester og orkesterinstrumenter på. Et kjent eksempel er tredje sats i hans første symfoni, som åpnes med at én enslig kontrabass spiller temaet helt alene, i ukomfortabelt høyt leie. Temaet er den kjente folkesangen som på norsk kalles Fader Jakob. Med slike kjente referanser henvender Mahler seg direkte til lytteren.

Med Christoph Willibald Gluck (1714–1787) og Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) hadde operaen blitt en enormt populær sjanger. Fra å være en eksklusiv forestilling for hoff og adel var opera i ferd med å bli tilgjengelig for store deler av befolkningen. Mens Beethoven bare skrev én opera (Fidelio) og Schubert en rekke syngespill som aldri helt slo igjennom, kom 1800-tallets kanskje første store operasuksess med Carl Maria von Webers Der Freischütz (1821). Denne operaens eventyrlige og magiske tematikk, med tilhørende fremsynt instrumentasjon, peker fram mot Richard Wagners enorme produksjon av operaer og sceniske verk. Wagner framholdt «Gesammtkunstwerk» som sitt ideal – altså et scenisk verk hvor alle elementer er underordnet dramaet. For å oppnå dette skrev han selv både musikk, libretto og scenografiske anvisninger.

Wagner var en reformator. At han selv hadde studert forrige århundres opera-reformator Glucks Iphigénie en Tauride, kan man tydelig høre i hans første virkelig vellykkede opera, Den flyvende Hollender. Samtidig var han også inspirert av de sterke og dramatiske rollefigurene til Giacomo Meyerbeer (1791–1864), en mester innen operaformen «Grand opéra». Samtlige av Wagners operaer har historie og saga som ramme.

Wagner brukte musikalske ledemotiver for å konkretisere historiene, der et bestemt musikalsk motiv ble knyttet til en bestemt person eller situasjon. Disse ledemotivene blir holdepunkter i musikken som lytteren kan lene seg på. I operaen Tristan og Isolde har verkets første akkord fått sitt eget navn («Tristan-akkorden») fordi den er så flertydig at den knapt lar seg analysere innenfor tonalitetens rammer. Akkorden klinger derfor såpass spesielt at den blir gjenkjennelig og dermed bærer hovedpersonenes smerte gjennom hele verket. Hver gang den klinger, gripes man av usikkerheten fra åpningen.

Wagners sene operaer er svært lange, og klassisismens klare fraseoppbygning er fullstendig fraværende. Istedenfor hører vi «uendelige fraser» hvor vi nesten forgjeves forventer på at dissonanser skal oppløses. Sangsolistene bæres av tette orkesterklanger, og historien går hele tiden videre uten tydelige avsnitt i musikken.

I Italia var bel canto-stilen, med Gioachino Rossini (1792–1868), Gaetano Donizetti (1797–1848) og Vincenzo Bellini (1801–1835), rådende, der vakre arier og skjønnsang er bærende elementer. Guiseppe Verdi utviklet dramaet i italiensk opera i en mer realistisk retning enn Wagners sagaer. Og i motsetning til Wagner, som altså skrev librettoene selv, brukte Verdi gjerne litteraturens klassikere, spesielt Friedrich Schiller og William Shakespeare.

Franz Schubert regnes som skaperen av den tyske lied (sang for én stemme med klaver eller iblant gitar). Det særegne grepet er at musikken ikke «bare» akkompagnerer sangen, men gjøres konkret delaktig i handlingen. I Schuberts kjente syklus Die schöne Müllerin (Den vakre møllerjenta) «blir» klaverstemmen til bekken og vinden som suser i lindetreet og river i vimpelen på taket hvor hans kjære bodde. I musikken føler man hjerteslagene til den unge møllersvennen når han utålmodig utbasunerer sin kjærlighet til henne han elsker, og gjennom musikken vandrer man sammen med ham gjennom skog og eng. Det er mer enn en enkel beskrivelse eller iscenesettelse, og det er ingen forteller som forklarer hva som skjer. I stedet inviteres man med i historien for å kjenne på de samme følelsene. Denne opplevelsen er liedsjangerens kjerne; den krever både tekst, musikk – og en delaktig lytter.

Romantikken ble epoken da klaveret for alvor inntok sin rolle som soloinstrument. Klaverkonserten vokste i popularitet, og sonaten sto fortsatt sentralt, ikke minst grunnet Beethovens 32 sonater for solo klaver. Samtidig kom nye former til, som det ensatsige klaverstykket. Slike ensatsige stykker har gjerne form som fantasi, impromptu eller bagatelle, eller en tittel som antyder en stemning eller beskrivelse. Det drømmende, det emosjonelle og det karakteristiske er sterkt tilstede. Ofte antyder titlene at naturen og naturfenomener var viktige inspirasjonskilder for mange av romantikkens komponister.

Helt avgjørende for klavermusikk i romantikken var sostenuto-pedalen, som binder sammen klanger. Pedalen utfordret dermed klassisismens klarhet. Teksturer kunne gjøres mer «flytende» og atmosfæriske, noe som er avgjørende i for eksempel Frédéric Chopins berømte Nocturner. Utover 1800-tallet utviklet klaveret seg til et større instrument med utvidet omfang og kraftigere klang. Det ble et soloinstrument som til og med kunne fylle store konsertsaler og bære gjennom et stadig voksende orkester.

En lang rekke av romantikkens komponister var selv viktige pianister: Beethoven, Schubert, Chopin, Liszt, Schumann, Brahms, Grieg og Camille Saint-Saëns (1835–1921), i tillegg til mange som i dag er mindre kjente: Sigismund Thalberg, Friedrich Kalkbrenner, Ignaz Moscheles, John Field, Henry Litolff, Clara Schumann. Disse virket ofte både som omreisende virtuoser, pianolærere og iblant kapellmestere og forleggere.

Kammermusikk for en rekke ulike besetninger, med og uten klaver, var en sentral sjanger for svært mange av romantikkens komponister. Til de vanligste formene regnes sonater for klaver og et annet instrument, klavertrio, klaverkvartett, klaverkvintett, strykekvartett og strykekvintett. Halvprivate salonger var gjerne arenaen for framføringen av disse verkene. Musikken ble skapt for relativt små saler hvor publikum kommer tett på musikken. Opplevelsen av en helt konkret nærhet til musikken rent fysisk var viktig, og slik lå alt til rette for også å oppleve en følelsesmessig nærhet. Schubert, Schumann, Chopin, Liszt, Mendelssohn og mange andre komponister opptrådte gjerne i slike salonger, med klaver- og kammermusikk.

Ettersom borgerskapet vokste fram, fikk mange flere anledning til å høre og utøve musikk. Det ble vanlig at unge kvinner lærte seg å synge og spille klaver og dermed bragte klassisk musikk inn i hjemmene. Ettersom musikkonservatoriene var blant de første opplæringsinstitusjonene som anerkjente kvinnelige studenter, ble det mulig for flere kvinner å utøve musikk profesjonelt. Oftest utdannet de seg til sangere eller pianister, og den svenske sopranen Jenny Lind oppnådde stor berømmelse. Selv om de møtte mye motstand fordi komposisjon og teori ble ansett for å være mannens domene, gjorde også en rekke kvinnelige komponister seg bemerket. Blant dem var Maria Szymanowska(1789–1831), Clara Wieck (Schumann) (1819–1896) og Fanny Mendelssohn (1805–1847) samt Agathe Backer-Grøndahl (1847–1907) i Norge.

Samtidig som instrumentenes utvikling og utvidelsen av orkesteret banet vei for stort anlagte verk, var romantikken også epoken for hjemmets musikk med hovedvekt på lied, klaver- og kammermusikk. I en tid hvor konsertlivet ennå var forbeholdt storbyer og underholdningen ofte begrenset til hva man kunne produsere selv, var det særlig viktig å kunne spille eller synge selv. Det ga en viss status å kunne underholde venner og bekjente med musikk i borgerlige hjem.

Med oppfinnelsen av litografi ble det rimeligere å trykke noter. Komponister og forleggere kunne dermed tjene gode penger på verk som ble populær underholdning i hjemmet. I tillegg til klavermusikk, lieder og potpourrier fra kjente operaer var enklere verk for klaver med et soloinstrument kjærkomment. Arrangementer for klaver eller kammerbesetning (ofte spilt av amatører privat) ble viktige ettersom dette var den eneste måten eksempelvis Beethovens symfonier og Mozarts klaverkonserter kunne nå et større publikum.

• musikk i klassisismen
• romantikken – kunst
• romantikken – filosofi