ringhalskobra

Ringhalskobraen blir vanligvis 90–110 centimeter lang, unntaksvis inntil 150 centimeter. Kroppen er robust, og halen er kort. Fargen varierer geografisk, men undersiden er som regel mørk med ett eller to lyse tverrbånd på halsen, som også har gitt arten dens navn. Enkelte individer er nesten helt svarte, mens andre er mer stripet. I motsetning til de andre kobraene, som har glatte skjell, har ringhalskobraen en tydelig kjøl på skjellene.

Arten lever først og fremst på gressmarker, i steinurer eller i utkanten av sumpområder fra havnivå og opptil 2500 meter over havet. Den kan også være vanlig i utkanten av byer og annen tettbebyggelse. Arten har en betydelig toleranse for kulde og er en av få slanger som er aktive om vinteren i nærheten av Johannesburg. Normalt er den nattaktiv, men av og til kan den komme fram og sole seg på dagtid.

Ringhalskobraen er først og fremst utbredt i Sør-Afrika. Den forekommer også i Lesotho og Swaziland. I tillegg finnes det en isolert, relikt bestand i Zimbabwe.

Bestanden synes å være stabil, og arten regnes ikke som truet. Flere steder kan den være svært vanlig.

Padder og andre amfibier utgjør en viktig del av dietten, som også kan inneholde små pattedyr, andre reptiler som slanger og øgler, samt fugler.

I motsetning til de eggleggende kobraene, føder ringhalskobraen levende unger. Et normalt kull inneholder 20–35 unger, men unntaksvis kan kullstørrelsen komme opp i 65.

Ringhalskobraen har korte hoggtenner, men den kan likevel med letthet bite gjennom menneskehud. Giften består av en blanding av nervegifter og cellegifter. Et bitt fører til at vevet hovner opp og blir misfarget. Smerter, kvalme, kramper og svimmelhet er vanlige reaksjoner, men dødsfall hos mennesker forekommer svært sjelden. Arten hogger vanligvis for å skaffe seg mat, mens den benytter andre metoder for å forsvare seg.

I likhet med de andre spyttkobraene, kan den spytte gift mot en angriper. Den sikter da mot ansiktet, og det kan være svært smertefullt om giften treffer øynene. I enkelte tilfeller kan det til og med føre til permanent tap av synet. Når den spytter, kan den treffe en angriper på inntil 2,5 meters hold. Føler den seg truet, sprer den ut nakkehuden på kobravis. Før den spytter løfter den hode og forkropp fra bakken. Et spytt blir vanligvis etterfulgt av en hveselyd og et fremoverrettet byks fra slangen. Vanligvis er den lite aggressiv og prøver å unngå nærkontakt med mennesker. Den kan også spille død ved at den ruller seg over på ryggen med åpen munn.

• giftsnoker
• kobraer