Pseudochirops archeri
Grønnpossumens grønnfarge skyldes en virkning av hår med tre forskjellige farger. Den spiser tungtfordøyelig løv og sitter sammenkrøpet på ei grein for å fordøye føden.
Pseudochirops archeri

Ringhalepossumer er en familie pungdyr i ordenen Diprotodontia. Det finnes 20 arter i seks slekter. Halvparten av artene finnes i Australia og halvparten på Ny-Guinea. Alle er flinke klatrere med gripehale, men blant dem finnes også tre arter som svever fra tre til tre – kjempesveverne. Ringhalepossumer lever i stor grad av tungtfordøyelige blader som gir lite energi, de klatrer derfor rundt ganske langsomt.

Faktaboks

Også kjent som
familien , tidligere også kalt snohalepungekorn
Vitenskapelig navn
Pseudocheiridae

Beskrivelse

Hemibelideus lemuroides
Lemurpossumen har en svært begrenset utbredelse i det nordøstligste Australia. Den lever i regnskog og kan bli inntil 1,2 kg tung.
Hemibelideus lemuroides

Ringhalepossumer er temmelig små dyr som sjelden veier over 1,5 kilogram. Den minste arten, Pseudochirulus mayeri, har kroppslengde 17–21 centimeter, halelengde 15–19 centimeter og veier 105–205 gram. Den største sveveren, Petauroides volans, har kroppslengde 35–45 centimeter, halelengde 45–60 centimeter og veier 0,9–1,7 kilogram. «Klippepossumen» Petropseudes dahlii er blant de største artene, men med relativt sett den korteste halen; kroppslengde 32–39 centimeter, halelengde 20–26 centimeter og vekt 1,3–2 kilogram. Hannen er gjerne litt større enn hunnen.

Over ryggen er fargen for det mest gråbrun, men med stor variasjon fra kremkvit til nesten svart. Buken er gulkvit eller gråkvit, men på de mørke formene kan den være like mørk som ryggen. Enkelte arter har en svart stripe fra snuten og over ryggen. «Grønnpossumen» Pseudochirops archeri ser faktisk ganske grønn ut, dette skyldes at den har en blanding av svarte, gule og kvite hår. Ringhalepossumer kan ha geografisk variasjon i pelsfargen, med mørke farger i regnskog og lyse farger i tørrere omgivelser. Hos de fleste arter er pelsen kort og tett, men de tre kjempesveverne i slekten Petauroides har lang pels. Hos disse er baksiden av de ganske store ørene også pelskledd, denne pelsen stikker opp over ørekanten. De andre artene har stort sett små og nakne ører.

Halen er omtrent like lang som kroppen, hos enkelte er den betydelig lenger. Den kan være inntil en tredjedel lenger enn kroppen. Halen er kledd med pels, unntatt den ytterste delen av undersiden. Denne delen er naken for å gi god friksjon mot greiner. Halen er en veldig sterk gripehale, dyret kan henge etter den. Dette gjelder for alle arter unntatt kjempesveverne, som har lang pels over hele halen. De bruker halen som ror.

På framføttene er de to første tærne motstående de tre andre, slik at føttene kan gripe rundt greiner. På bakføttene er stortåa motstående de andre tær, den mangler klo. Andre og tredje tå er reduserte og delvis sammenvokste, de brukes til å stelle pelsen med. På bakfoten er det dermed fjerde og femte tå, sammen med tommelen, som griper rundt greinene. Snohalepossumer går på hele fotsålen. Klørne er skarpe nok til å gi grep på glatte trestammer.

De tre kjempesveverne er de største arter i Australia som svever fra tre til tre. De har svevehud mellom kroppssider, bakføtter og framføtter. På framføttene har de en tykk og forlenget knokkel som stikker ut forbi albuen. Det er denne svevehuden er festet i. Dette er en helt spesiell løsning som ingen andre pattedyr har. Når dyrene svever har de derfor albuene spredd langt ut, mens potene er bøyd inn under hodet. Svevehuden er dobbel og har både bindevev, muskler og blodårer. Den foldes inn til kroppssidene når den ikke er i bruk. Den største arten, Petauroides volans, kan veie inntil 1,7 kilogram.

Levevis

Pseudocheirus peregrinus
Vanlig ringhalepossum har den videste utbredelsen i Australia. En stor andel av føden er eukalyptus-blader.
Pseudocheirus peregrinus

Ringhalepossumene lever i skog, fra regnskog til eukalyptusskog. På Ny-Guinea lever de fleste artene litt oppe i høyden, over 1500 meter over havet. Også i Australia foretrekker flere arter høyereliggende skoger. Én art, Petropseudes dahlii, lever i klippevegger og storsteinet ur. Den gjemmer seg dypt inne i sprekker om dagen. Når den klatrer ut for å finne mat, kan den ofte spasere rett over i et tre fra klippeveggen. Denne arten har den korteste halen av alle ringhalepossumer.

Ringhalepossumer spiser for det meste løv fra trærne. Dette er tungtfordøyelig føde som fordøyes i en stor blindtarm ved hjelp av bakterier. Lorten fra blindtarmen er myk og inneholder mye næring. For å kunne nyttiggjøre seg denne næringen spises denne lorten (koprofagi), slik at næringen kan suges opp i tarmen. Den endelige lorten er tørr. Små arter har ikke stor nok kropp til å kunne spise og fordøye nok blader, de spiser gjerne mer blomster, nektar, frukt, lav og mose. Bark kan også spises. Flere arter kan spise en stor del eukalyptus-blader. En diett av blader fattige på energi gjør at dyrene sparer energi ved å sitte i ro i lange perioder.

Alle artene er nattaktive, noe store øyne vitner om. Om dagen gjemmer de fleste seg i et trehull. De to artene i slekten Pseudocheirus kan lage seg et reir oppe i et tre ved å flette sammen greiner, blader, bark og gras. Innsiden fóres med oppstrimlet bark og blader. Reiret kan være 30 cm i diameter, dyrene transporterer reirmaterialet med gripehalen. «Grønnpossumen» sitter rett og slett sammenkrøllet på ei grein, det er den alene om. De fleste artene bruker halen som et femte lem når de beveger seg omkring i trærne. Kjempesveverne kan sveve opptil 100 meter mellom trærne.

Et stort antall forskjellige lyder er hørt fra ringhalepossumer, så lyd er nok en viktig kommunikasjonsform. De kommuniserer også med dufter, fra egne duftkjertler eller med urin og lort. Noen arter lever alene, mens andre arter kan leve sammen i små grupper. En slik gruppe kan bestå av en voksen hann og 1–2 voksne hunner og deres avkom. Hannen hos «vanlig ringhalepossum» Pseudocheirus peregrinus kan til og med hjelpe til med å fostre opp ungen, han kan stelle pelsen dens, beskytte og bære den.

Ringhalepossumer får én eller to unger i året. Drektighetstiden er rundt 14–16 dager og ungene oppholder seg i morens pung i 3–6 måneder. Deretter rir de på morens rygg før de må klare seg selv mellom fem og tolv måneder gamle. Ringhalepossumer kan bli 4–8 år gamle. De har mange fiender, både krypdyr (for eksempel pytonslanger), ugler og rovfugler. Spesielt ugler kan sterkt redusere bestander. Ringhalepossumer blir også ofre for dingo, rødrev og katter.

Utbredelse og status

Petropseudes dahlii
Denne arten lever i klippevegger og stor ur, om dagen gjemmer den seg dypt inne i sprekkene.
Petropseudes dahlii

Åtte av de 20 artene har en nokså vid utbredelse, mens for de andre er utbredelsen sterkt begrenset. I Australia lever de fleste artene lengst øst, mens Petropseudes dahlii finnes i den nordlige delen av kontinentet og Pseudocheirus occidentalis kun finnes i et lite område lengst sørvest. På Ny-Guinea lever ringhaleopossumer mest i høylandet, enkelte arter finnes dessuten på noen mindre øyer rundt Ny-Guinea.

Ringhalepossumer blir påvirket av mange menneskelige faktorer, som habitatødeleggelse, trafikkdød, forstyrrelser og støy, samt endringer i klimaet. Siden mange arter ikke går ned på bakken, kan de vanskelig spre seg dersom skogen blir oppstykket. Andre arter takler dette bedre. Økt temperatur kan drastisk redusere leveområdet for mange arter. På Ny-Guinea og øyene rundt blir de fleste arter jaktet på for kjøttet, dette kan føre til reduksjoner i mange bestander. I Australia blir mange tiltak prøvd for å bedre situasjonen. På rødlista er tre arter angitt som sårbare (VU) og tre arter som nær truet (NT).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Jackson, S.M. 2015. Family Pseudocheiridae (ring-tailed possums and greater gliders). S. 498-531 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.
  • Frafjord, K. 2006. Possumer – et forvirrende evolusjonært eksperiment? Fauna 59 (3): 95-101.

Faktaboks

ringhalepossumer
Pseudocheiridae
GBIF-ID
9374

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg