riksstendene – Store norske leksikon

Riksstendene var en samlebetegnelse for riksumiddelbare vasaller, det vil si de som var direkte underlagt keiseren og ikke sto i noe avhengighetsforhold til en annen av rikets fyrster. Fremstilling av riksstendene fra 1606.

Riksstender

Av Antonie Wierix.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Riksstendene var i det tysk-romerske riket før 1806 en samlebetegnelse for riksumiddelbare vasaller, det vil si de som var direkte underlagt keiseren og ikke sto i noe avhengighetsforhold til en annen av rikets fyrster. Deres status innebar at de hadde rett til å ta sete i riksdagen. Riksridderne og rikslandsbyene var også riksumiddelbare, men uten å ha sete i riksdagen.

Faktaboks

Også kjent som

tysk Reichsstände

engelsk Imperial Estates

Riksstendene vokste frem som organiserte korporasjoner i løpet av middelalderen og erstattet under stauferslektens keisere og konger (1138–1254) den tidligere inndelingen i stammehertugdømmer, en ordning som var en arv fra det karolingiske riket og viste til dette rikets hovedbestanddeler. Fra 1495 ble stendene offisielt definert som tre atskilte korporasjoner: kurfyrstene, riksfyrstene (som også omfattet riksprelatene og riksgrevene) og riksbyene.

Myndighet

Status som medlem av en riksstand fikk man ved å ha hjemmel (bruks- og styringsrett) direkte fra keiseren til et bestemt territorium. En kurfyrste, riksfyrste, riksgreve eller riksprelat kunne ha makten over flere territorier, men det var bare de riksumiddelbare områdene som ga rett til representasjon i riksdagen.

I rikssammenheng hadde stendene begrenset beslutningsmyndighet, i hovedsak i spørsmål om felles skattlegging og utskriving av tropper. Blant de lokale rettighetene som fulgte med å ha en riksumiddelbar status, var retten (for de verdslige, personlige tittelinnehaverne) til å bestemme arvefølgen innenfor egen familie og territorium, rett til å utskrive lokale skatter, inngå allianser og traktater med andre aktører utenfor eget territorium (også utenfor riket), og ellers utøve den lokale myndighet som tilkom en suveren hersker. I løpet av rikets historie, især under religionskrigene på 1500- og 1600-tallet, ble omfanget av disse lokale rettighetene hyppig gjenstand for konflikt med keisermakten, blant annet når det gjaldt retten til å utskrive og bekoste (eller unnlate å gjøre det) soldater til kriger som den enkelte fyrsten eller korporasjonen ikke selv uttrykkelig hadde engasjert seg i.

Riksdagene

Under riksdagene, som frem til 1663 fant sted med ujevne mellomrom, utøvde riksstendene sin myndighet gjennom separate møter og avstemninger. Allerede fra 1356 fikk kurfyrstene, som da fikk bekreftet sin enerett til å velge rikets keisere/konger, også rett til å avgi stemme ved voteringer i fyrstenes råd, dersom de hadde andre riksumiddelbare besittelser.

I en del sammenhenger opptrådte de geistlige og de verdslige fyrstene som separate grupper. I riksfyrsterådet var den geistlige gruppen inndelt i to geografiske «benker» – den schwabiske i sørvest og den rhinlandske i nord. De verdslige medlemmene møtte dels sammen, dels (for riksgrevenes vedkommende) fordelt på fire geografiske benker. Fra 1500-tallet var dessuten alle territorier som hadde møterett i riksdagen, tilordnet medlemskap i en rikskrets – ti geografiske områder, som blant annet fastslo hvor mye hver enkelt skulle bidra med i form av tropper og finansiering når keiserriket førte krig.

Omfang

Antallet medlemmer i den enkelte riksstand varierte over tid: I riksmatrikkelen fra 1521 regnes det med sju kurfyrster, nesten 300 medlemmer i riksfyrsterådet (hvorav 129 geistlig styrte territorier og 167 verdslige) og 85 riksbyer. Ved riksdagen i 1792 var antallet kurfyrster blitt åtte, riksfyrsterådet hadde nå 99 medlemsterritorier, mens antall riksbyer var sunket til 51.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Tysk-romerske rike

Jon Gunnar Arntzen

Cand. mag