riksrett i USA

Den amerikanske grunnloven gir Representantenes hus den eksklusive makten til å starte en riksrettssak (artikkel 1, seksjon 2, klausul 5). Dette gjør de ved å ta ut en riksrettstiltale. Grunnloven spesifiserer imidlertid ikke hvordan Representantenes hus skal gå frem når de utarbeider en slik tiltale, og de har derfor måtte lage egne prosesser for riksrettssaker.

Denne prosessen består som oftest av at justiskomiteen i Representantenes hus nedsetter en riksrettsetterforskning. I løpet av etterforskningen samler komiteen inn bevis og innkaller gjerne også vitner til offentlige høringer om granskingen. På bakgrunn av forholdene som blir avdekket i løpet av etterforskningen, skriver justiskomiteen et utkast til riksrettstiltale.

Justiskomiteens forslag til riksrettstiltale sendes deretter til vurdering og avstemning i Representantenes hus. Det kreves kun et simpelt flertall i huset for å vedta en riksrettstiltale.

Det som ofte har skapt debatt knyttet til riksrettstiltalene i Representantenes hus, er hvilke typer handlinger som kan danne grunnlag for riksrett. I den amerikanske grunnloven står det at personer kan bli stilt for riksrett for «forræderi, bestikkelser eller andre høytstående forbrytelser og kriminelle handlinger» (artikkel 2, seksjon 4).

Denne ordlyden har ført til diskusjon, særlig under riksrettsetterforskninger av presidenter, om hvilke type handlinger eller forbrytelser som er alvorlige nok til at de kan tiltales i riksrett. Ettersom det kun er to presidenter som har blitt stilt for riksrett, har man heller ikke noe klart svar på dette.

I riksrettssaken mot Bill Clinton var det eksempelvis omdiskutert om det at han skulle ha løyet under ed om sitt forhold til Monica Lewinsky, var alvorlig nok til å kvalifisere for riksrett under den amerikanske grunnloven. Likefullt ble Clinton i 1998 tiltalt av Representantenes hus for både å ha løyet under ed og for å ha motarbeidet rettsvesenet.

Etter at Representantenes hus har vedtatt en riksrettstiltale, sendes saken til Senatet, hvor tiltalen danner grunnlaget for Senatets høring av saken. Den amerikanske grunnloven gir nemlig Senatet den eksklusive makten til å prøve en riksrettssak (artikkel 1, seksjon 3, klausul 6). Det vil si at Senatet fungerer som en domstol når de hører riksrettssaken og deretter enten domfeller eller frifinner den tiltalte.

Ut over dette sier ikke den amerikanske grunnloven så mye mer om hvordan en slik riksrettssak skal føres i Senatet. Grunnloven spesifiserer kun at to tredjedeler av senatorene må stemme for en domfellelse for at den tiltalte skal bli dømt i riksrett, samt at det er USAs høyesterettsjustitiarius som skal lede rettssaken når det er presidenten som stilles for riksrett.

Derfor har Senatet også vært nødt til å utarbeide egne prosesser for riksrett. USAs høyesterett bekreftet i Nixon v. United States (1993) at det er Senatet som selv bestemmer hvordan det skal gjennomføre en riksrettssak. Under riksrettssaken mot Bill Clinton i 1999 valgte Senatet eksempelvis å vedta egne prosessregler for rettssaken. Dette var viktig da kun én president var stilt for riksrett tidligere; Andrew Johnson i 1868. Da Trump stod tiltalt i 2020, vedtok flertallet at saken skulle avgjøres uten vitneførsel.