Riksmål og bokmål

1938-rettskrivningen skapte sterke reaksjoner i deler av samfunnet, særlig i byene. Det ga grunnlag for en sterk motstandsbevegelse mot den offisielle språkpolitikken. Riksmålsforbundet fastla sin egen rettskrivingsnormal basert på de tradisjonelle formene i 1917- og 1938-rettskrivningene, og ga denne normalen navnet riksmål i motsetning til det offisielle bokmålet. Denne normalen, med «faneformer» som nu, efter, sprog, sne, syv, tyve, fikk innpass særlig i skriftmedier på den politiske høyresiden, der motstanden mot samnorskpolitikken var sterkest.

Riksmål og bokmål
Lisens: CC BY SA 3.0
Nynorsk som einaste riksmål i landet

Den eldste og nå foreldede betydningen av riksmål er et skriftlig og muntlig standardspråk. Omkring 1920 var denne betydningen av ordet sentralt i Noregs Mållags slagord om nynorsken (landsmålet) som «einaste riksmål i landet».

Nynorsk som einaste riksmål i landet
Av .

Riksmål er en term som i dag hovedsakelig brukes om en konservativ variant av bokmål. Riksmål har også vært brukt som betegnelse på det offisielle skriftspråket bokmål.

Riksmål og landsmål var navnene på de to offisielle norske språkformene fram til 1929. Navnene ble da endret til bokmål og nynorsk.

Etter dette, særlig fra 1938, er begrepet riksmål blitt brukt om den konservative skriftspråkvarianten som opprettholder tradisjonen fra 1917-rettskrivningen. Fra 1953 er riksmålet normert privat av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, som også utgir en egen riksmålsordbok. Riksmål har i dag ingen offisiell status i Norge.

Riksmål og bokmål representerer fortsettelsen av den dansk-norske skriftspråktradisjonen og norske talemål som baserte seg på den. Det offisielle bokmålet har tatt opp i seg flere elementer fra norske dialekter og nynorsk enn riksmålet. Etter rettskrivingsvedtakene i Språkrådet omkring 2000 og justeringer av riksmålsnormen er det få betydelige normative forskjeller mellom riksmålet og den moderate formen av bokmålet.

Den eldste og nå foreldede betydningen av ordet er «riksspråk» er den språkformen som gjelder som offisiell norm i et land og er i vanlig umarkert bruk i alle offentlige og private sammenhenger i administrasjon, undervisning og litteratur. Kortere uttrykt: skriftlig og muntlig standardspråk. I den forstand har Norge to riksmål: bokmål og nynorsk.

Ordet ble visstnok først brukt i denne betydningen av Aasmund Olavsson Vinje i 1860-årene. Omkring 1920 var det sentralt i Noregs Mållags slagord om nynorsken (landsmålet) som «einaste riksmål i landet».

Historikk

Ordet riksmål har sitt opphav i tysk Reichssprache, som står for et nasjonalt eller landsgyldig standardspråk i motsetning til dialekter med lokal utbredelse. Det ble først tatt i bruk i nynorsk av Aasmund Olavsson Vinje med denne betydninga. I 1899 foreslo redaktøren Håkon Løken å ta i bruk ordet om det dansk-baserte skriftspråket i Norge, som ikke hadde noe etablert navn. Det hadde vært diskusjon om det skulle kalles norsk eller dansk, eventuelt det almindelige Bogsprog, dansk-norsk eller norsk-dansk (særlig brukt av nynorsktilhengere). Nå ble riksmål med en gang tatt i bruk av den nystiftede organisasjonen Norsk Rigsmaalsforening, seinere (fra 1907) Riksmålsforbundet med Bjørnstjerne Bjørnson som en ledende talsmann og første formann. Også i staten ble riksmål tatt i bruk som navn på det dominerende skriftspråket i Norge (i motsetning til landsmål, som var navnet på den målforma Ivar Aasen hadde grunnlagt).

Fra landsmålshold ble det protestert mot dette, på grunnlag av Stortingets jamstillingsvedtak fra 1885, som fastslo at de to skriftspråka skulle likestilles – med andre ord var det to riksmål i Norge. En fraksjon i målbevegelsen gikk inn for slagordet «Nynorsk til einaste riksmål i landet!» Diskusjonen om termene ble avgjort gjennom et stortingsvedtak i 1929, der de to skriftspråka ble omdøpt til bokmål og nynorsk. Disse navna slo igjennom og er fremdeles de offisielle betegnelsene på de to skriftspråka.

I den samme perioden ble det tradisjonelle riksmålet – under navnet bokmål – utvidet med mange valgfrie former som baserte seg delvis på folkelig talemål, delvis på tilnærming til nynorsk, med et høydepunkt i rettskrivingsreforma i 1938. Den protestbevegelsen som reiste seg mot denne politikken etter krigen tok i bruk termen riksmål på en ny måte, som betegnelse på de tradisjonelle formene i skriftspråket i motsetning til bokmål, som ble assosiert med de nye tilnærmingsformene. Denne navnebruken fikk en formalisering fra 1952 av, da Riksmålsforbundet gav ut en ordliste over de formene forbundet aksepterte som riksmål – og bare dem. Denne ordlista ble kalt for «Øverlands Blå» etter Arnulf Øverland, som var en av bevegelsens fremste ledere og formann fra 1947 til 1956.

«Riksmålet» i denne betydninga tilsvarte omtrent de mest tradisjonelle formene i rettskrivinga av 1917, men ikke tilnærmingsformene som ble tatt inn da. Et viktig skillemerke var at riksmålsnormalen i svært liten grad aksepterte hunkjønnssubstantiv med endinga -a, som i statens tilnærmingspolitikk nettopp var et sentralt virkemiddel for å fremme tilnærminga til vanlig dialektalt talemål og til nynorsk. I polemikken kom et lite antall ordformer til å fungere som «faneformer» for riksmålet imot det offisielle bokmålet. De viktigste av disse var efter, nu, syv, sne, sprog og tyve - som i det offisielle bokmålet var erstattet med etter, nå, sju, snø, språk og tjue.

Fra midten av 1900-tallet ble den offisielle tilnærmingspolitikken myknet opp, først og fremst ved at det statlige språkorganet Norsk språknemnd (stiftet 1952) med et klart tilnærmingsmandat ble erstattet med Norsk språkråd, der dette mandatet var klart svekket, i 1972. I dette rådet ble det forhandlet om en ny utforming av bokmålsnormalen. Resultatet var en ny rettskrivingsreform av 1981 som igjen tok inn mange riksmålsformer ved sida av de eksisterende tilnærmingsformene. Som en motytelse aksepterte riksmålsbevegelsen gjennom sitt normeringsorgan, Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (stiftet 1953), en del av de fremdeles obligatoriske bokmålsformene som valgfrie former i sin normal. Det gjaldt de seks nevnte med unntak av sju og tjue. Disse formene (etter, nå, snø, språk) slo ganske fort igjennom i bruken; også Akademiet selv endret ordet sprog til språk i navnet sitt.

I 2005 la departementet etter forslag fra Språkrådet fram en ny reform av bokmålet som nærmet målforma enda mer til Akademiets normal; således ble syv nå tillatt, men ikke tyve, fordi departementet ønsket å holde fast på den «nye tellemåten», der tyve var vanskelig å passe inn. Men bokmålet omfatter i tillegg fremdeles mange radikale former som Akademiet ikke har tatt inn i sin normal. I praksis kan vi nå si at riksmålet er inkorporert i det offisielle bokmålet som en delvariant eller et stillag, vanligvis omtalt som «moderat bokmål» – selv om det fremdeles er noen små detaljforskjeller mellom Akademiets riksmålsnormal og den mest moderate varianten av Språkrådets offisielle bokmålsnormal.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg