rikskrets

Rikskretser var i det tysk-romerske riket fra 1500 til 1806 betegnelse på en geografisk og administrativ inndeling av riket.

Ordningen var en del av riksreformen som keiser Maximilian innførte gradvis fra 1495, og den skulle tjene flere ulike formål: Kretsene, som fra starten omfattet de fleste riksumiddelbare områder (unntatt kurfyrstedømmene og de habsburgske arvelandene), skulle utpeke medlemmer til rikskammerretten og iverksette rettens kjennelser innenfor sine respektive geografiske områder. Rikskretsene skulle også fullbyrde aktlysninger, føre tilsyn med toll- og myntvesenet samt påse at landefreden ble overholdt og at de enkelte lensstyrerne oppfylte sine forpliktelser når det gjaldt utrusting og underhold av tropper til rikshæren, slik disse var fastsatt i riksmatrikkelen.

De første seks rikskretsene ble opprettet i år 1500, og antallet ble i 1512 utvidet til ti; samtidig ble kurfyrstedømmene og noen av de habsburgske arvelandene innlemmet i ordningen. Kretsene besto hovedsakelig av geografisk sammenhengende områder, men flere av dem omfattet også enklaver innenfor andre kretsers områder. Noen av kretsene besto av et lite antall territorier, ofte med én dominerende lensstyrer, mens andre var sammensatt av mange ulike len og vasalltyper. Områder som tilhørte det sveitsiske edsforbundet eller den böhmiske kronen, de habsburgske territoriene i Nord-Italia, riksriddergodsene og de fleste rikslandsbyene var ikke medregnet i rikskretsene; det var derimot det danskstyrte Holstein og de svenskstyrte delene av Pommern.

Internt fungerte de enkelte kretsene i større eller mindre grad som lokale fora for rådslagning og beslutninger gjennom de årlige kretsdagene, samlinger der alle kretsens medlemmer av riksstendene hadde møte- og stemmerett. Deres viktigste funksjon ble imidlertid som rikets lokale forvaltningsorganer.