ribbunger

Ribbunger

Slaget i Vorma ved dagens Eidsvoll i 1227 var det endelige oppgjøret mellom ribbungene og birkebeinerne, og førte til betydelige tap for begge sider. Ribbungenes kongsemne Knut Håkonsson og hans sammensvorne var først nær ved å vinne kampen, men ble deretter overkjørt i et motangrep og så å si massakrert av birkebeinerne. Dette slaget førte til oppløsning av ribbung-flokken. Illustrasjonen av ribbungene er en moderne fantasi-fremstilling av Andreas Bloch.

Ribbunger
Av .

Artikkelstart

Ribbungene var en norsk opprørsflokk i Norge i høymiddelalderen. Etter at baglerne ble oppløst, ble ribbungene organisert i 1219 på restene av den gamle baglerflokken. Ribbungenes leder var den tidligere bagleren Gudolv fra Blakstad i Asker. Flokkens kongsemne var den avdøde baglerkongen Erling Steinveggs sønn, Sigurd Ribbung. Ribbungene kjempet mot det etablerte birkebeinerkongedømmet med kong Håkon Håkonsson og jarlen Skule Bårdsson.

Faktaboks

Etymologi
av norrønt ‘røver’

Ribbungene vant ingen innflytelse utenom på Østlandet. Hovedområdet deres var Romerike. I 1223 ble Sigurd Ribbung fanget av Skule jarl, men flyktet i 1224. Ribbungene var derpå noen år herrer på Romerike og til dels i Hedmark, inntil det lyktes kong Håkon Håkonsson å fordrive dem i 1227. Sigurd Ribbung var død året i forveien, og det siste året ribbungene var aktive, var Knut Håkonsson flokkens kongsemne.

Bakgrunn

Da birkebeinerkongen Inge Bårdsson døde i 1217, ble den trettenårige Håkon Håkonsson (1217–1263) tatt til konge i hans sted. Senere samme år døde også baglerkongen Filippus Simonsson. Birkebeinerjarlen Skule Bårdsson (senere kong Håkons svigerfar) handlet raskt og fikk Håkon tatt til konge også over baglerriket, som omfattet Viken og Opplanda. Avtalen som ble framforhandlet, innebar imidlertid at baglerne fikk beholde kun «halvparten av alle de syslene som Filippus hadde tidligere» (Håkon Håkonssons saga, kapittel 28). Det endelige forliket og nedleggelsen av baglernavnet i 1218 førte til en sementering av den midlertidige ordningen fra 1217, hvilket betydde at en stor gruppe tidligere baglerhøvdinger fortsatt sto uten innflytelse. Nye initiativer måtte tas dersom den etablerte ordningen skulle kunne endres.

Ribbungopprøret

Ribbungopprøret tok til vinteren 1219–1220 med Sigurd, sønnen til kong Erling Steinvegg, (1204–1207) som kongsemne. Oppslutningen om dem økte raskt, og allerede den påfølgende sommeren var lendmennene i Viken nødt til å be kong Håkon og Skule jarl om hjelp. Det var imidlertid ikke bare i Viken ribbungene hadde ekspandert. Kong Sigurd gjorde flere utfall mot birkebeinerne på Opplanda. De dro skip fra Drammensfjorden opp i Tyrifjorden og derifra videre til Randsfjorden. I tiden som fulgte, satte ribbungene seg stadig mer fast også i de indre delene av Østlandet. Våren 1222 hadde de skaffet seg kontroll over Romerike, Ringerike, Land, Vardal, Toten og Hadeland samt Øyeren, Tyrifjorden og Randsfjorden. I det indre østlandsområdet var det bare birkebeinernes sysselmennHedmarken som holdt stand. Sommeren 1222 iverksatte derfor kong Sigurd en offensiv i den retningen. Ribbungene trakk skipene sine opp i Mjøsa, men deres forsøk på å ta Hedmark mislyktes da de led nederlag i sjøslaget ved Ekornholmen utenfor Feiring. Ribbungene trakk seg tilbake, og kong Sigurd tok sete på Frognøya i Tyrifjorden.

Skule jarls motangrep

Allerede i 1221 var det blitt bestemt at Skule jarl skulle ta opphold på Østlandet og forsøke å nedkjempe ribbungene, og han etablerte Tønsberg som base for sine operasjoner. Fra dette stedet dirigerte Skule sine styrker mot ribbungene, og kildene omtaler flere møter mellom deres og birkebeinernes sveitavdelinger. Jarlen gikk hardt inn for å få bukt med fienden, og det var ikke uvanlig at han selv ledet sine menn i kamp. Aksjonene var målrettet mot enkeltpersoner og sveitavdelinger. En av de som fant sted våren 1222, er illustrerende for Skules militære ledelse. Da fikk jarlen av sine informanter opplysninger om ribbungsveitene i den vestre delen av Oslosysla. Skule sendte da en avdeling under Eirik Siritsa med beskjed til Harald Stangarfylja i Oslo om at han og de øvrige sveithøvdingene på stedet skulle fare mot ribbungene.

Det var mindre, men mobile sveiter som ble benyttet – ingen bondehær med vekt på antall. Ikke en eneste gang i løpet av den perioden Skule alene satt med kommandoen over birkebeinernes militære krefter på Østlandet, ble leidangsmannskap innkalt til tjeneste. Hurtighet ble ansett som helt avgjørende, og da var ikke leidangshæren det riktige våpenet. Nytten av leidangsmannskap i tid og rom var i det hele tatt lite hensiktsmessig når man skulle føre krig mot en hærstyrke som ribbungene. Skule brøt derfor med birkebeinernes tradisjonelle form for krigføring med vekt på store leidangsstyrker. Han møtte utfordringen fra ribbungene på samme måte som motstanderen førte krig, og han baserte som Sigurd Ribbung sin strategi på mindre og mer manøvrerbare kampenheter.

Riksmøte og fredsforsøk

I 1222 ble det bestemt at det i 1223 skulle avholdes et riksmøte i Bergen for å få en endelig avklaring på hvem som var mest berettiget til kongsnavnet i Norge, og det er mot denne bakgrunnen vi må forstå hvorfor jarlen nettopp nå gjorde sonderinger overfor Sigurd. Kong Inge Bårdssons samfedre, bror og legitime arving ville stille med best mulig kort på hånden til det forestående riksmøtet, og dersom ribbungene la ned sine våpen, kunne det vise seg å bli et ess. Skule kunne i så fall, i motsetning til Håkon, tre fram på møtet som en seierrik feltherre. Faktum var imidlertid at ribbungene fortsatt var en formidabel motstander på Østlandet, og Skule må ha visst at han umulig ville kunne nedkjempe dem i nær framtid.

Forliket mellom birkebeinere og ribbunger i 1223 hadde derfor ikke sin årsak i militær seier eller nederlag, men var et resultat av en politisk avtale mellom to tilnærmet likestilte parter som begge posisjonerte seg i forbindelse med den store saken som skulle få sin endelige avklaring i Bergen. Men riksmøtet foretrakk Håkon Håkonsson framfor de øvrige kandidatene Guttorm Ingesson, Skule Bårdsson, Knut Håkonsson og Sigurd Ribbung. Da sistnevnte ikke nådde fram med sine krav og ei heller fikk noen annen form for kompensasjon, reiste han merket på ny i 1224.

Opprøret fortsetter

Ribbungene ekspanderte raskt over store deler av Østlandet. De var åpenbart ikke blitt svekket som følge av fredsforsøket året før. I Hedmark hadde innbyggerne og birkebeinerne forsvart seg så effektivt at ribbungene tidligere ikke hadde vunnet innpass. Men i 1225 beseiret kong Sigurd og hans menn birkebeinerkongedømmets representanter også der, noe som blant annet medførte at kong Håkon sendte tropper til Valdres for å gardere seg mot eventuelle utfall mot Vestlandet og Trøndelag. I tiden som fulgte, sto det flere kamper mellom birkebeinerne og ribbungene i både Valdres og Gudbrandsdalen.

Kong Sigurd Ribbung hadde nå tatt sete på Hamar. Militært fulgte han ikke den i Norge så vanlige slagsøkende strategien og ga dermed ikke birkebeinerne muligheten til å benytte sin overlegne ressurstilgang og større styrker i et hovedslag. I stedet angrep han Håkons representanter ute i distriktene med sine mindre, manøvrerbare sveitavdelinger tilpasset innlandets topografi. Det var Sigurd som hadde initiativet i krigen. Birkebeinerne hadde sjelden oversikt over ribbungene som for svært spredt omkring. Sigurd og hans menn var godt kjent oppe i dalene og gjennomførte konsekvent prinsippet om selv å velge tid og sted for konfrontasjonene. Birkebeinerne måtte hele tiden svare på utfordringene fra ribbungene og klarte ikke å styre krigen slik at de fikk utnyttet sine fordeler.

Kong Håkon, som etter riksmøtet i 1223 hadde overtatt øverste politiske og militære myndighet i landsdelen fra Skule jarl, ble fullstendig utmanøvrert av sin motstander. Håkons siste felttog mot Sigurd illustrerer hvor mislykket hans forsøk på å svekke ribbungenes makt på Østlandet hadde vært. Etter at flere av kongens sveiter var blitt beseiret, samlet Håkon sin hær på Hadeland. Det var nå «ikke mer enn 360 mann tilbake av de 1800 som hadde fulgt ham opp i landet» (Håkon Håkonssons saga, kapittel 137). Birkebeinerne tok seg tilbake til Viken. Selv ikke kongshæren utgjorde høsten 1225 en alvorlig trussel mot Sigurd Ribbung og hans menn. Sigurd behersket åpenbart de militære utfordringene, og innenfor det politiske og diplomatiske spillet viste han også store evner.

Høsten 1225 var Skule jarl kommet nordfra for å bekjempe ribbungene sammen med kong Håkon. På Hamar ba imidlertid Sigurd jarlen til samtaler. Like etter møtet tilbød Sigurd Håkon forlik og deling av landet, og Skule dro tilbake nordover med hæren sin uten å gi beskjed til Håkon eller bekjempe ribbungene. Splittelsen i birkebeinerledelsen var synlig for alle, og senere på året var det ikke lenger bare Skule som oppfordret til forlik og deling av landet. Da krevde også Norges erkebiskop Peter Brynjolvsson en slik løsning mellom kongene. Kirkefyrsten lyste sågar bann over enhver som yppet til strid før et forliksstevne var blitt avholdt.

Rett over jul returnerte Håkon til Vestlandet. På Østlandet var det for birkebeinerkongen umulig å skaffe seg det mannskapet som var nødvendig for å føre krigen videre. Til tross for Håkons flere års iherdige innsats mot ribbungene økte deres makt og innflytelse. Våren 1226 stevnet kong Sigurd til seg hele hæren og for ut i Viken. Da våget ikke birkebeinerne å være der «av frykt for Sigurd; de gjorde seg rede til å reise nordover til kongen, og nesten alle drog bort» (Håkon Håkonssons saga, kapittel 142). Etter denne maktdemonstrasjonen tok ribbungenes konge sete i Oslo. Sigurd Ribbung belaget seg ikke på massene, men utnyttet i stedet de profesjonelle krigernes erfaring som etter år med krigføring hadde gitt dem en felles bakgrunn og evne til kollektiv disiplin både taktisk og stridsteknisk. Det var ikke nødvendigvis komplekse manøvrer som ble gjennomført, men organiseringen både i forkant av og under selve krigshandlingene bidro til at deres mindretall kunne bli oppveid gjennom profesjonell dyktighet og erfaring. Måten ribbungene utførte sine oppdrag under kong Sigurd på, kan på ingen måte bli betegnet som spektakulære, men effektive var de uten tvil. Det var nå nesten ingen birkebeinere tilbake på Østlandet.

Knut Håkonsson blir ribbungenes kongsemne

Sommeren 1226 døde Sigurd Ribbung helt uventet. Men med bakgrunn i deres store framgang var ikke ribbungene interessert i å legge ned våpnene. På dette tidspunktet ble de karakterisert som «Flokken som fred ikke ville, atter i lyst på hærstrid» (Håkon Håkonssons saga, kapittel 146). Den oppfatningen kan være forståelig, tatt i betraktning initiativet kong Sigurd og hans menn til da hadde hatt i krigen. Høvdingene sendte derfor straks bud til birkebeinerjarlen Håkon Galens sønn Knut Håkonsson i Götaland og ba om at han skulle bli deres nye fører.

Knut Håkonsson ble tatt til konge både på Romerike og i Oslo, men i Viken nektet lokalbefolkningen å bli styrt av en utenlandsk høvding. De skar i stedet hærpil og samlet en bondehær som sammen med flere birkebeinersveiter marsjerte mot den nye kongen i Oslo. Knut og hans götske rådgivere valgte da å bryte med forgjengerens vellykkede strategi og gikk i møte med den framrykkende hæren. I slaget på Aker (sannsynligvis et sted mellom Gamle Aker kirke og Uranienborg i Oslo) led den langt fra fulltallige ribbunghæren nederlag, noe som fortsatte å skje gjennom hele Knuts tid som konge. Selv ribbungenes tradisjonelle kjerneområder på Opplanda måtte tidvis bli overlatt til birkebeinernes tropper.

Kontrasten til forgjengeren var derfor stor når det gjaldt militær suksess, og forskjellen ble underbygd av andre markerte endringer etter kongeskiftet. For eksempel oppholdt Knut seg i lange perioder i Götaland, og «göter» ble etter hvert synonymt med «ribbunger». Fraværene medførte samtidig at den nære tilknytningen til opplandsfylkene for en stor del ble brutt, og det hjalp heller ikke at Knut både truet og tidvis også gikk hardt fram mot lokalbefolkningen som tidligere hadde sluttet rekkene bak hans forgjenger Sigurd Ribbung. Alt dette var med på å distansere Knut og hans menn fra bondesamfunnet som de på lang sikt var helt avhengige av for å kunne fortsette som en reell maktfaktor i denne delen av landet.

Det avgjørende slaget ved Vorma

Våren 1227 dro ribbungene 13 skip østfra Vänern over Eidskog, og hærene barket sammen i Vorma like ved Eidsvoll. Ribbungenes 13 skip skal alle ha vært større enn skipene birkebeinerne hadde til rådighet, og det var Knut og hans menn som først fikk overtaket. Angrepet var så kraftig at både bønder og birkebeinere vek unna. Men så kom den tidligere ribbunghøvdingen Erling Romstav dem til unnsetning på en karve (en mindre båttype som også ble benyttet som proviant- og utstyrsfartøy), og «da rettet det seg opp for birkebeinene. Nå ble det størst mannefall i ribbungflokken, og før en visste ordet av det, trakk de seg unna. Knut sprang i vannet og fikk så vidt reddet seg. Der falt det mange av ribbungenes beste menn, og mange av birkebeinerne ble såret» (Håkon Håkonssons saga, kapittel 155). Nok en gang måtte ribbungene under Knuts personlige ledelse rømme unna birkebeinerne etter et nederlag i felten.

Sjøslaget på Vorma var ikke blant de største i de norske innbyrdesstridene. Det må likevel bli sagt at det var blant de mer avgjørende. Militært ga denne seieren birkebeinerne kontroll over Vorma og Mjøsa, men dens kanskje viktigste betydning var politisk. I perioden 1224–1226 var det ribbungene som hadde hatt initiativet, mens birkebeinerne hadde nok med å svare på utfordringene. I 1227 var det derimot ribbungene som kjempet en defensiv krig. Trolig hadde bare en meget tydelig seier kunnet overbevise om at Knut og hans støttespillere fortsatt var en kraft å regne med på Østlandet. Men slik gikk det altså ikke. Sommeren 1227 ba derfor ribbungenes siste konge om forlik. På et hirdstevne i Oslo besluttet birkebeinerne å tilgi tap av både gods og frender, og Knut Håkonsson red inn til byen og overga seg til Håkon Håkonsson med mange av sine beste menn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg