Rhenium, metallisk grunnstoff i gruppe 7 i grunnstoffenes periodesystem. Metallet er sølvhvitt. I glødet tilstand er det duktilt og kan valses, trekkes til tråd m.m. Rhenium er meget stabilt ved vanlige temperaturer, og blir først angrepet i betydelig grad av oksygen ved høye temperaturer (over ca. 1000 °C).

Naturlig rhenium består av to isotoper, den stabile isotopen 185Re (37,40 atomprosent) og den radioaktive isotopen 187Re (62,60 atomprosent). 187Re har halveringstid 5 ·1010 år og har derfor eksistert siden Jordens dannelse. Den henfaller (desintegrerer) til osmiumisotopen 187Os og utsender β-stråling. Den kan brukes til geologiske dateringsformål.

Rhenium finnes ikke fritt i naturen, og rheniummineraler er ikke kjent. Rhenium opptrer i små konsentrasjoner, i pegmatitter og pneumatolytiske bergarter sammen med mineraler som molybdenglans og kobbersulfid. Disse kan inneholde 0,3 % rhenium. Dessuten finnes små mengder rhenium i mineraler som gadolinitt, columbitt, tantalitt, og i enkelte forekomster av platina og kobberskifer. Jordskorpen inneholder anslagsvis 0,001 vektprosent rhenium.

Rhenium fremstilles fra molybdenglanskonsentrater som ved røsting avgir flygestøv og gasser som inneholder rhenium(VII)oksid, Re2O7. Ved å behandle flygestøvet og gassen med vann får man en sur løsning av perrheniumsyre, HReO4. Ved tilsetning av kaliumklorid eller ammoniakk får man henholdsvis kaliumperrhenat (KReO4) og ammoniumperrhenat (NH4ReO4). Pulver av rheniummetall fås ved reduksjon av perrhenatene med hydrogen ved høy temperatur. Dette omdannes til kompakt metall ved sintring ved høye temperaturer. Rhenium kan også fremstilles ved spalting av rheniumhalogenider eller elektrolyse.

I kjemiske forbindelser opptrer rhenium med oksidasjonstallene +IV og +VII som de mest stabile. Rhenium har det videste spenn av oksidasjonstall for innskuddsgrunnstoffene, fra –III til +VII.

Finfordelt rhenium korroderer gradvis i fuktig luft til perrheniumsyre allerede ved romtemperatur. Rhenium påvirkes i liten grad av normale syrer som saltsyre, flussyre og kald svovelsyre, men oksiderende syrer som salpetersyre og varm svovelsyre oksiderer metallet raskt til perrheniumsyre. Rhenium(VII)oksid er relativt flyktig og sublimerer over 250–300 °C.

Rheniummetall er kostbart og anvendes bare til formål hvor dets spesielle egenskaper (høyt smeltepunkt, styrke ved høye temperaturer, katalytiske egenskaper o.a.) er av stor betydning. Det anvendes i kombinasjon med wolfram, molybden, iridium eller platina i termoelementer for meget høye temperaturer. Det blir videre brukt som legeringsgrunnstoff i wolfram og molybden i glødetråder, elektriske kontakter og spesielle elektroniske komponenter. Platina-rheniumlegeringer har fått betydelig anvendelse som katalysator i oljeraffineringsindustrien.

Grunnstoffet ble oppdaget i 1925 av de tyske kjemikerne W. og I. Noddack og O. Berg ved røntgenspektralanalyser av preparater fremstilt ved opparbeidelse av mineralene columbitt og tantalitt. Tre år senere lyktes det W. og I. Noddack å fremstille 1 g rent rhenium fra 660 kg molybdenglans, MoS2, fra Norge.

Kjemisk symbol Re
Atomnummer 75
Relativ atommasse 186,207
Smeltepunkt 3180 °C
Kokepunkt 5600°C
Densitet 21,02 g/cm3
Oksidasjonstall -I, 0, I, II, III, IV, V, VI, VII
Elektronkonfigurasjon [Xe]4f145d56s2

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.