rettsvernshevd

Rettsvern for erverv av fast eiendom oppnås normalt ved tinglysing i Grunnboken. Nærmere regler om dette finnes i tinglysingslovens kapittel 3.

Rettsvern kan også hevdes, det vil si ved at man sitter med eiendommen i 20 år. Dette kan skje på to måter. For det første kan rettsvern være en følge av fullført hevd jf. tinglysingsloven § 21, 2. ledd 2. pkt. (aksessorisk rettsvernshevd), eller så kan rettsvernet være gjenstand for hevd i seg selv, såkalt (selvstendig» rettsvernshevd). I dette tilfellet er man normalt allerede eier, men man har ikke tinglyst eiendomsovergangen til seg selv og mangler derfor rettsvern overfor tredjemann. Her er det antatt at man må kreve at hevdsvilkårene er oppfylte, selv om man allerede skulle være eier. Å sitte med sin egen eiendom eller rett i full hevdstid gir altså rettsvern.

I «Forusstrandasaken» fra 2017 kom Høyesterett til at konkursboet til et selskap kunne beslaglegge to eiendommer som var utfisjonert til et annet selskap i 1988, men hvor man ikke hadde tinglyst rettsovergangen for å spare dokumentavgift. Eiendommene hadde vært eid av selskapet og dets rettsetterfølgere i full hevdstid, og for Høyesterett ble det påstått at det var etablert rettsvern gjennom reglene om selvstendig rettsvernshevd. Dette fikk ikke de nåværende eierne av det utfisjonerte selskapet som eide de aktuelle eiendommene medhold i. Høyesterett påpekte at det var en bevisst og villet handling at eiendomsovergangene ikke var tinglyst i den hensikt å spare dokumentavgift, og at dette var klart i strid med ordlyden tinglysingslovens § 23. Det ble også lagt vekt på at unntak for kravet om tinglysing er et vesentlig skår i grunnbokens troverdighet, og at slike regler derfor bør tolkes innskrenkende.

Både regelen om selvstendig rettsvernshevd og avgjørelsen i Forusstranda har vært omstridt og er blitt kritisert fra mange hold i teorien.