Operation Desert Storm
I 1991 gikk en allianse ledet av USA til krig mot Irak for å drive irakiske styrker ut av Kuwait, som landet under Saddam Hussein hadde invadert noen måneder tidligere. Under angrepsoperasjonen – kalt Operation Desert Storm – ble luftmakt brukt for å presse irakiske styrker til retrett, og sammen med missiler fra marinefartøy ble irakiske kommunikasjons- og forsvarssystemer satt ut av spill. Da landoperasjonen – Operation Desert Sabre – ble iverksatt 24. februar var den ventet å skulle ta 32 dager. Men som følge av luftoperasjonenes store suksess ble den fullført på bare 100 timer.

Rettferdig krig er en tradisjon innen moralfilosofi og kristen etikk som forsvarer moralske prinsipper som skal begrense når og hvordan det er tillatelig å føre krig.

Fordi rettferdig krig-tradisjonen anser krig for av og til å være moralsk tillatelig, står den i konflikt med den pasifistiske tradisjonen. Men fordi den mener at krigføring er underlagt visse moralske begrensninger står den også i konflikt med den realpolitiske tradisjonen.

Rettferdig krig-tradisjonen blir vanligvis forstått som å bestå av to hoveddeler. Den ene delen, kalt jus ad bellum (latin, 'rett til krig'), henvender seg til politiske beslutningstagere og angår under hvilke kriterier det er tillatelig for en stat å føre krig og gjøre bruk av vold gjennom militære midler. Den andre delen, jus in bello (latin, 'rett i krig'), henvender seg til militære beslutningstagere, soldater og andre stridførende, og angår hvordan det er tillatelig å føre krigen. I tillegg regner man av og til med jus post bellum (latin, 'rett etter krig'), som regulerer overgangen fra krig til fred.

Hvordan jus ad bellum og jus in bello er regulert lovmessig kan skille seg fra hvordan begrepene brukes innenfor etiske teorier om rettferdig krig. Jus in bello er for eksempel formalisert i rettssystemet internasjonal humanitærrett.

Rettferdig krig-tradisjonens historie

Ideen om rettferdig krig er et tema som har blitt behandlet av både filosofer og teologer, så vel som av jurister og statsmenn. Særlig har katolsk teologi vært viktig for fremveksten av rettferdig krig-tradisjonen som en velformulert doktrine.

Kirkefaderen Augustin regnes ofte som tradisjonens grunnlegger, men Augustin bygget selv på tanker fra den greske og romerske filosofien. I middelalderen ble tradisjonen utviklet videre av Thomas Aquinas, og enkelte kriterier for rettferdig krig ble gjort til katolsk doktrine gjennom blant annet laterankonsilene. Under renessansen anvendte Fransisco de Vitoria tradisjonen med den hensikt å begrense spansk maktbruk ovenfor urbefolkningen i Den nye verden. Den nederlandske juristen, filosofen og teologen Hugo Grotius, som opplevde de europeiske religionskrigene, var også svært viktig i utviklingen av prinsipper for regulering av krig, som skulle gjelde alle folk og stater.

I moderne tid har Michael Walzers bok Just and Unjust Wars blitt ledende i å definere debatten rundt rettferdig krig.

Jus ad bellum – retten til å føre krig

George W. Bush
I 2003 invaderte blant andre USA og Storbritannia Irak med mål om å gjøre landet fritt for masseødeleggelsesvåpen og avsette diktatoren Saddam Hussein. De to landene mente altså at trusselen fra masseødeleggelsesvåpen rettferdiggjorde krig, men fikk ikke støtte fra FN i dette. Krigen var dermed ulovlig etter internasjonal rett. Saddam ble avsatt og henrettet, men ingen masseødeleggelsesvåpen ble noensinne funnet. 1. mai 2003 erklærte USAs president George W. Bush krigen for vunnet, og dermed «oppdrag utført».
Av /AFP.

For at det skal kunne være moralsk tillatelig å gå til krig, tenkes det at en stat, eller statens ledere, må oppfylle seks kriterier. Det hersker en forholdsvis bred enighet om disse kriteriene, selv om deres nøyaktige definisjon ofte kan være gjenstand for debatt.

  1. Rettferdig grunn: Det må foreligge en grunn som kan rettferdiggjøre bruken av militær vold, som for eksempel å beskytte uskyldige sivile.
  2. Riktig intensjon: Statens ledere må være motivert av en rettferdig grunn, og ikke av bakenforliggende motiver, som for eksempel okkupasjon av territorium.
  3. Legitim autoritet og offentlig erklæring: Beslutningen om bruk av militær vold må bli gjort av rettmessige myndigheter og må ha fulgt de riktige rettslige prosedyrene slik at krigstilstanden kan være kjent for alle parter.
  4. Siste utvei: Alle rimelige ikke-voldelige strategier må først være utprøvd uten å lykkes.
  5. Sannsynlighet for å lykkes: Vold skal ikke brukes der det er fånyttes, men bare dersom det er rimelig grunn til å tro at de rettferdige målene på slik måte kan oppnås.
  6. Proporsjonalitet: Vold kan bare brukes dersom den er proporsjonal med skaden den prøver å avverge. Skadene av å føre krig må altså ikke være større enn de gode resultatene krigen prøver å oppnå.

Jus in bello – riktig adferd i krig

Prinsippene for jus in bello regulerer hvordan de stridende partene kan oppføre seg når en krig først foreligger. Det regnes vanligvis med fem prinsipper.

  1. Distinksjon mellom stridende og ikke-stridende: Militær vold kan bare rettes mot fiendtlige stridende, og aldri mot ikke-stridende personer. Som regel aksepteres det likevel at man kan utføre militære handlinger som indirekte rammer ikke-stridende. Dette begrunnes ofte gjennom doktrinen om dobbel effekt.
  2. Militær nødvendighet: En militær handling kan bare gjøres dersom det bidrar til å oppnå krigens mål.
  3. Proporsjonalitet: De stridende kan bare bruke vold som er proporsjonal med det mål som blir forsøkt oppnådd. Skadene av handlingen må ikke være større enn de gode resultatene handlingen prøver å oppnå. I et rent juridisk perspektiv, det vil si etter internasjonal humanitærrett, er proporsjonalitetsprinsippet snevrere. Det gjelder blant annet ikke noe krav om proposisjonalitet mellom stridende parter.
  4. Ingen onde midler: De stridende er forbudt å gjøre bruk av midler som betraktes som onde i seg selv, selv om dette skulle bidra til å gjøre slutt på krigen. Slike midler inkluderer bruk av ulike våpen (for eksempel masseødeleggelsesvåpen og kjemiske- og biologiske våpen), folkemord eller voldtekt.
  5. Rettferdig behandling av krigsfanger: Soldater som overgir seg skal ikke lenger regnes som stridende eller som en trussel, og skal behandles deretter (for eksempel i henhold til Genèvekonvensjonene).

Jus post bellum - rettferdig fred

I de senere år har enkelte inkludert en tredje kategori som skal angi prinsipper som gjelder i overgangen fra krig til fred. Disse prinsippene omhandler for eksempel krigserstatning, straff, og gjenoppbygging. Prinsippene for jus post bellum har ikke den samme historiske forankringen som de to andre kategoriene, og det finnes heller ikke noen utbredt enighet om hvilke prinsipper som gjelder.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Walzer, Michael, 2006. Just and Unjust Wars.
  • Reichberg, Gregory M., Henrik Syse og Endre Begby, 2006. The Ethics of War.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg