renin-angiotensin-aldosteron-systemet (RAAS-systemet)

De juxtaglomerulære cellene i nyrene produserer enzymet renin. Cellene skiller ut renin hvis blodtrykket reduseres eller urinproduksjonen går ned. Begge deler er tegn på at væskebalansen er truet. Strekk- og trykkreseptorer (baroreseptorer) i veggene til arteriolene som fører blod til nyrenes karnøster (glomeruli) registrerer blodtrykket. Det samme gjør trykkreseptorer i hjertet og i de store arteriene. Signalene fra disse reseptorene sendes via det sympatiske nervesystemet til de reninproduserende cellene, altså de juxtaglomerulære cellene. Spesialiserte celler (macula densa) i nyrene, som registrerer urinproduksjonen, sender signaler til de reninproduserende cellene om å skille ut mer renin hvis urinproduksjonen går ned.

Aktiviteten til enzymet renin fra de juxtaglomerulære cellene er den hastighetsbegrensende faktoren til RAAS. Enzymet virker ved å spalte plasmaproteinet angiotensinogen til angiotensin I. Angiotensinogen dannes i leveren, finnes normalt i blodet og er det eneste substratet til renin. Angiotensin I har ingen kjent biologisk aktivitet, men spaltes av angiotensinkonverterende enzym (ACE), som hovedsakelig finnes i lungene, til angiotensin II.

De klassiske effektene av angiotensin II er en kraftig sammentrekning av de små arteriene som heter arterioler (vasokonstriksjon), som igjen fører til økt karmotstand og økt blodtrykk. I tillegg øker angiotensin II gjenopptaket av natrium, klorid og vann fra urinen til kroppen, både direkte og indirekte, ved å stimulere utskillingen av hormonet aldosteron fra binyrebarken. Aldosteron hemmer utskillingen av natrium og dermed vann i urinen, mens utskillingen av kalium øker. Angiotensin II virker ved å binde seg til en spesifikk reseptor som sitter i cellemembranen til glatte muskelceller i arteriolene, i deler av nyrenes tubuliceller og i de aldosteronproduserende cellene i binyrebarken. Det er omdiskutert i hvilken grad angiotensin II virker direkte på celler som regulerer tørst og utskillingen av antidiuretisk hormon (ADH) i hypothalamus. Stimulering av tørst og konsentrering av urinen ved å redusere utskillingen av vann fra nyrene er mekanismer som bidrar til å opprettholde og øke kroppens væskevolum.

Effektene av RAAS-aktiveringen er gjenoppretting av normalt blodtrykk og væskevolum. Når dette oppnås, vil utskillingen av renin fra de juxtaglomerulære cellene avta og RAAS inaktiveres. RAAS-aktivering er en svært potent mekanisme for å øke blodtrykket.

Forsnevring av én av arteriene som fører blod til nyrene (nyrearteriestenose), er en sjelden, men viktig årsak til høyt blodtrykk. Forsnevringen fører til at blodtrykket i den rammede nyren reduseres, og de juxtaglomerulære cellene svarer ved å øke utskillingen av renin for å øke blodtrykket. Dersom tilstanden forblir uoppdaget, kan det økte blodtrykket føre til skade i nyren som har normal tilførsel av blod. Det vanligste er at man ikke finner noen bestemt årsak til høyt blodtrykk. Siden RAAS er en så kraftig regulator av blodtrykket, virker mange av de mest brukte blodtrykkssenkende legemidlene på dette systemet. Virkningsmekanismene er å hemme aktiviteten til renin, hemme enzymet angiotensinkonvertase, blokkere reseptoren for angiotensin II og blokkere reseptoren for aldosteron.

• blodtrykk
• høyt blodtrykk
• nyrene
• ACE-hemmere
• væskebalanse