religiøs dyresymbolikk

Dyresymbolikk. Gresk mynt, tetradrakme fra Athen med byens ugle på den ene siden.

av Anon. Begrenset gjenbruk

Religiøs dyresymbolikk, fremstilling av vesener fra dyreverdenen som representanter for religiøse ideer.

Guder og religiøse forestillinger kan beskrives både gjennom ord, bilder og gjenstander. Gudene tillegges gjerne egenskaper som går utover det menneskelige. I ulike religioner har det derfor vært vanlig å knytte gudene til himmellegemer, naturfenomener eller spesielle dyr, fugler og planter for å fremstille gudenes personlighet og rolle.

Bruken av dyr for å symbolisere egenskaper ved gudene var svært utbredt i oldtidens religioner og i naturreligioner, men finnes også innenfor de store verdensreligionene. Guder kan også fremstilles som blandingsvesener, med dyrehode og menneskekropp, eller omvendt. I noen tilfeller kunne et dyr overta menneskets rolle eller synder og la seg ofre for menneskenes skyld.

Ofte har de samme, eller liknende bilder, også liknende betydning innenfor ulike kulturer. I andre tilfeller kan et billedlig symbol skifte betydning og knyttes til ulike guddommer eller forestillinger. Et eksempel er betydningen av løven. Den ble mest knyttet til gudinnen i det gamle Midtøsten, men ble knyttet til mannlige lederegenskaper i jødedommen og kristendommen: Betegnelsen Juda løve kommer fra 1. Mosebok 49,9–12, der Jakob betegner sin sønn Juda som en løveunge, en som skal lede folket. Løven av Juda som omtales i Johannes' åpenbaring 5,5 knyttes i kristen tradisjon til Jesus Det er også tretten paver som har tatt navnet Leo, som betyr løve.

Det er heller ikke alltid mulig å vite når bilder ble brukt som uttrykk for religiøse ideer, og når de ble brukt som ren dekorasjon.

Ofring av en vær eller lam beskrives i flere fortellinger i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentete). Den mest kjente er kanskje beretningen om ofringen av Isak, der Abraham fikk anledning til å ofre en vær istedenfor sin sønn (1. Mosebok, 22, 1–20). I Det nye testamente brukes lammet også som symbol på Jesus. Ifølge kristen tro ofret Jesus seg for menneskeheten, og hans død tolkes i lys av offertematikk (Johannes 1,29, Johannes' åpenbaring 5,6). Kristne som gruppe kan ofte omtales som sauer som skal ledes av "den gode hyrde" (Johannes 10,11).

Et annet symbol for Kristus er fisken. Bakgrunnen for dette er i første rekke at fisk spilte en rolle i bibelske allusjoner til nattverdmåltidet (Johannes 21,13). I senere fortolkninger leses det greske ordet for fisk, ichtys, som begynnelsesordene Iesous Christos Theou Huios Soter (Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser).

Andre kjente eksempler på bibelsk dyresymbolikk er duen som symbol på Den hellige ånd (Matteus 3,10) eller enfoldighet (Matteus 10,16). Slangen kan symbolisere klokskap (Matteus 10,10) eller listighet, som i fortellingen om slangen som lokket Adam og Eva til å spise en frukt av kunnskapens tre i Bibelens fortelling om syndefallet (1. Mosebok 3).

Det figurerer flere fabelvesener i kristen tro og tradisjon. Disse kombinerer trekk fra flere ulike dyr. Et eksempel på dette er såkalte evangelistsymboler som i tidlig kristen tid ble knyttet til de fire evangeliene i Det nye testamentet. Etter hvert kom kristne også til å trekke veksler på annen antikk dyresymbolikk. Et eksempel er fugl Føniks, som i oldkirken blir forstått som et forvarsel om Jesu oppstandelse.

Fabelsjangeren har med andre ord vært viktig innen kristen tro og tradisjon. Et tidlig eksempel på fabler er Physiologus, en naturhistorie som ble skrevet i Syria på 300-tallet som beskriver de ulike dyrenes moralske egenskaper. Denne boken gikk igjen i de såkalte bestiarier som var en populær litterær sjanger i middelalderen.

Utover i middelalderen ble den kristne dyresymbolikk satt i system, slik at en rekke dyr kom til å representere forskjellige gode eller dårlige menneskelige egenskaper, der de ulike dyrene kunne få følgende betydninger, for eksempel:

  • duen – kristelig enfoldighet, renhet, saktmodighet, kyskhet og uselvisk kjærlighet
  • pelikanen – kjærlighet
  • fugl Føniks – håp
  • kamelen – måtehold
  • løven – mot
  • hunden – troskap
  • ørnen – kløkt
  • påfuglen – hovmod
  • svinet – ukyskhet

Denne dyresymbolikken ble senere delvis opptatt i heraldikken.

Ifølge billledforbudet (det andre av De ti bud i jødisk tradisjon), skal jøder ikke lage seg bilder av noe som er oppe i himmelen, nede på jorden, i vannet eller under jorden. Ifølge den rabbinske jødedommen har Gud ingen form og blir aldri malt eller fremstilt billedlig, hverken i menneske- eller dyreskikkelse.

Religiøse ideer kan likevel fremstilles billedlig. Juda løve, opprinnelig en betegnelse på Juda stamme i Den hebraiske bibel, gjenfinnes i dag i byen Jerusalems byvåpen og finnes også som skulptur utenfor mange synagoger. Også i religiøse tekster blir dyrs egenskaper fremhevet: "Vær så sterk som leoparden, så lett som ørnen, så rask som rådyret og så sterk som løven." (Misha, Pirke Avot 5,20).

I Det gamle Israel var dette annerledes. Ifølge bibeltekstene ble Guds nærvær symbolisert gjennom to kjeruber (fabeldyr) som voktet Paktens ark i det aller helligste i tempelet i Jerusalem (1. Kongebok 6,23–28). Mye tyder på at israelittenes gud ble assosiert med oksen, som også symboliserte den kanaaneiske guden El. Bibeltekstene bruker også dyresymboler, både på onde krefter, som slangen i Edens hage, og gode, som kobberslangen som hjelper og beskytter israelittene. Dyresymbolikk, spesielt egyptiskinspirert, var også i vanlig på smykker, stempler og personlige gjenstander i tiden før eksilet i Babylon.

I det gamle Israel ble det også ofret lam i forbindelse med den årlige pesach-festen, men dette ritualet fikk en annen form etter tempelkultens opphør i år 70 evt.

I islamsk tradisjon er dyresymbolikken omfattende, og dreier seg både om litterære uttrykk, figurative fremstillinger og en sjelden gang om rituelle handlinger.

I Koranen bærer seks surer (kapitler) dyrenavn: Kua (sure 2), Buskapen (sure 6), Bien (sure 16), Maurene (sure 27), Edderkoppen (sure 29) og Elefanten (sure 105). I sure 27 er dyrene del av en større fortelling om den vise kong Salomo som behersker fuglenes språk og som samtaler med maurene. I Koranen står dyrene frem som tegn på Guds allmakt og skaperkraft, og viser at dyr og mennesker kan kommunisere og samarbeide.

Et sentralt eksempel på dyrets symbolverdi er Koranens beretning om Abraham som er villig til å ofre sin sønn, Ismael, men hvor Gud i siste øyeblikk erstatter sønnen med ”et opphøyet offer”. Slik viste Abraham sin absolutte lydighet overfor Gud, og ved avslutningen av den årlige pilegrimsferden hajj ofrer hver pilegrim et dyr (lam, geit eller kamel) for å minnes Abrahams trofasthet og Guds krav om uforbeholden lydighet (sure 37, 102-107).

Islams rettslære forbyr bilder av levende vesener. Dette billedforbudet er imidlertid ikke eksplisitt nevnt i Koranen og blir bare antydet i hadith-litteraturen. Følgelig er billedforbudet blitt tolket med varierende strenghet gjennom historien. Selv om bilder av levende vesener aldri forekommer inne i moskeen, kan figurative dyrefremstillinger formidle et religiøst budskap som er velkjent og verdsatt i store deler av trosfellesskapet.

Miniatyrmaleriet i bokform var – særlig etter 1500 – svært ettertraktet blant den politiske, økonomiske og religiøse eliten. Helt fra 700-tallet var moralske dyrefabler populære, og de ble illustrert og samlet i bøker. Fortellingene inspirerte store sufi-poeter som Farid ud-Din Attar (1100-tallet) og Jalal ud-Din Rumi (d.1273), som formidlet ny innsikt i menneskesinnet. Symbolbruken ble ofte knyttet til dyrenes verden: Fuglene symboliserer menneskets sjel, og nattergalen, som synger om sin brennende kjærlighet til rosen, er bildet på menneskets higen etter Gud. Hjorten kan stå for trofasthet og sannhetssøken, påfuglen for paradiset.

Den religiøse dyresymbolikken er fremtredende også i kalligrafiske arbeider. Kalligrafien er en høyt verdsatt islamsk kunstform, og bønneord eller korte utdrag fra Koranen kan få dyreform. Basmala-formelen (”i Guds navn”) kan for eksempel formes som en falk, stork eller due. Løven som holder et sverd har fra førislamsk tid vært kongedømmets symbol, og sjiamuslimske kalligrafer lar løven symbolisere den første imam, Ali ibn Abi Talib. Ett av Alis kallenavn er nettopp asad allah, Guds løve. Den hvite duen står som ett av flere symboler på imamene. Sjiaislam har en lang og utsøkt kunsttradisjon, og bruker gjerne bilder i religiøs forkynnelse. I sentrum står beretningen om slaget ved Karbala i 680 og Husayns tragiske død. Et viktig motiv i folkekunsten er nettopp Husayns trofaste hest som vender tilbake fra slagmarken med en tom sal, dryppende av blod. Zu al-Jenah synliggjør hvordan også dyrene og hele naturen sørger over den rettferdiges død.

En av de mest populære fremstillingene er Boraq, profetens ridedyr som en natt førte profeten opp til himmelen (mi’raj). Dette mysteriøse dyret – halvt muldyr, halvt esel, med kvinnehode og en hale av påfuglfjær – peker mot en annen og ukjent verden. Det samme gjelder enhjørningen og den mytiske fugl Fønix, fuglenes konge som kalles Simurgh på persisk og anqa på arabisk.

Gudene i hinduismen blir ikke fremstilt i ren dyreform, men kan ha visse trekk fra dyreskikkelser. Det mest kjente eksempelet på dette er guden Ganesha som har elefanthode. Ganesha er en viktig gud innen hinduismen i dag.

Flere hinduistiske guder har bestemte dyr som ridedyr eller ledsager. Guden Shiva fremstilles ridende på en okse, Indra rir på en elefant og Vishnu flyr på fuglen Garuda, som er blitt tolket som et symbol for solen. Kyr betraktes ofte som hellige i India, og spesielt innen hinduistisk religion.

Vishnu ansees for å ha grepet inn i verdensforløpet i ulike former, i skikkelse av flere dyr, som fisk, skilpadde og villsvin. I vediske offerritualer kan enkelte dyr gis en symbolsk tolkning; slik er for eksempel hesten likestilt med hele universet.

Innen buddhismen er det hovedsakelig i tantrismen at man finner guder med trekk fra dyr. Eksempler på dette er Bhairava, som kan oversettes fra sanskrit med: "Den fryktinngytende", og har oksehode. Guden Hayagriva betyr "Hestenakke", og gir seg til kjenne ved vrinskningen av en hest.

Utover dette er et utbredt buddhistisk symbol to hjorter som flankerer "lærens hjul". Disse viser til Buddhas første preken som han holdt i Hjorteparken i Sarnath, utenfor Varanasi (Benares). En annen viktig dyrefigur innen buddhismen er den hvite elefanten. I følge myten om Siddhathta Gotamas (Buddhas) unnfangelse, drømte Buddhas mor om en vakker, hvit elefant.

Bilder, statuer og fortellinger fra antikken gir oss et bilde av en forestillingsverden der dyr kunne symbolisere både guders egenskaper og roller. Store og sterke dyr som oksen og løven ble ofte knyttet til mektige mannlige guder og egenskaper, men kunne også symbolisere kvinnelige guddommer, som løvegudinnen Sekhmet i Det gamle Egypt. Fugler og dyr som ble ansett som milde, som duen og steinbukken, kunne symbolisere kvinnelige guddommer (Afrodite, Ashera), mens slanger og sjøuhyrer symboliserte truende og farlige krefter (slangen i paradiset, den mesopotamiske Tiamat).

Egypterne brukte bilder og myter for å forstå verden. Dyreskikkelser kunne symbolisere både hendelser, tilstander, selve jorden og himmellegemer. Eksempler på dette er solguden Ra (falk med menneskekropp), himmel- og kjærlighetsgudinnen Hathor (ku) og Nekhbet (gribb) som symboliserte Øvre Egypts hvite krone. Ureaeusslangen som reiste seg på faraos hode for å beskytte ham mot farer, symboliserte Nedre Egyps røde krone, men ble også knyttet til solguden Ra og til gudinnene Hathor, Nekhbet og Wadjet. Dødsguden Anubis (hund eller sjakal) hadde en viktig rolle å spille i forbindelse med dødsritualene.

Ulike dyr kunne også ha symbolske funksjoner. En gribb med utspilte vinger kunne symbolisere et sinnbilde på den guddommelige varetekt. Menneskesjelen ble symbolisert ved en fugl med menneskehode, og fabeldyret sfinksen var også et symbol på gudenes varetekt og deres beskyttelse mot alt ondt.

Egyptiske symboler ble etter hvert også kjent og brukt i de andre landene i Midtøsten. Vi finner bilder av egyptiske uraeusslanger og skarabéer på mynter og segl, også fra Det gamle Israel. Hvorvidt brukerne alltid kjente de religiøse ideene som lå bak, er vanskelig å vite.

I Assyria og Babylonia ble helligdommer og kongeborger smykket med fremstillinger av dyreverdenens sterkeste representanter, eller fabeldyr, for å understreke at disse bygninger stod under gudenes særlige beskyttelse. Noen eksempler på vanlige dyresymboler er løvefigurer eller okser med mannshoder, eller vingede figurer med dyrehoder. Den høyeste assyriske guddommen ble ofte symbolisert ved en krets av fuglevinger med fuglehale.

Dyresymbolikken i det gamle persiske riket har flere fellestrekk med andre oltidsreligioner. Sfinksen er et eksempel på det. Hos perserne var sfinksen alltid kvinnelig, mens den egyptiske var mannlig. Også i Persia kunne løver og griffer være symboler på gudenes varetekt.

I antikkens Hellas finner man tidlig fremstillinger av dyr med symbolsk betydning. Duene som finnes fremstilt på noen små templer av gullblikk fra Mykene, henspiller på Afrodite, og løvene over den berømte porten samme sted oppfattes som kongeborgens voktere. Etter ca. 700 fvt. finner vi en rik dyresymbolikk på greske mynter. Figurene symboliserer de forskjellige byenes lokale helligdommer, som Athens ugle, Milets løve og Olympos' ørn. De greske fremstillingene av guder med ville dyr i hendene er sannsynligvis symboler på deres herredømme over naturen. Også i Hellas er mange fremstillinger av dyr av ren ornamental eller dekorativ art.

Etruskerne og romerne ble kunstnerisk sterkt påvirket av grekerne, noe som også gjelder for dyresymbolikken. Romerske kunstgjenstander og bruksting ble spredt over hele Europa, og disse ble etterlignet av flere nordiske folk. Det er ikke utenkelig at man under kopieringen av de rent dekorative romerske dyrefigurene la noe symbolsk i fremstillingen, under innflytelse av de germanske folkenes egne sagn og myter, der dyrene spilte en stor rolle.

I norrøn mytologi opptrer dyrene hyppig, og uten unntak som dramatiseringer av den eksisterende nordiske dyreverden. Dette gjelder blant andre bjørnen, ulven, hunden, hesten, ekornet, slangen (ormen), svinet og ørnen. Ulvene og ravnene var guden Odins spesielle dyr, galten et symbol på fruktbarhet, og Fenrisulven og Midgardsormen representerte de onde makter som skulle slippes løs ved Ragnarok.

  • Carl Gustav Jung: Man and his Symbols. Turtleback Books, St. Louis MO. 1968.
  • Keel, Othmar: The Symbolism of the Biblical World. Ancient Near Eastern Iconography and the book of Psalms. (Oversatt av Timothy J. Hallett.) Eisenbraun, Penn State University Press. 2010.
  • Lurker, Manfred: The Gods and Symbols of Ancient Egypt. thames and Hudson, London 1988 (1984)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.