reinfann

Reinfann er en flerårig urt, opptil 80 centimeter høy. Bladene er finnete og tannete. Blomsterkurvene er gule, knappeliknende, i store halvskjermer. Planten har sterk krydderlukt. Den er giftig, og kurvene har vært brukt som medisin mot innvollsorm.

Reinfann har sin opprinnelse i Europa og tempererte områder i Asia. I Norge er planten innført, men er nå naturalisert over det meste av landet. Reinfann vokser i urer og kratt og går helt nord til Hammerfest. I fjell-lier kan den gå opp til 1150 meter over havet. Av og til dyrkes en form med krusete blad (latinsk navn: Tanacetum vulgare f. crispum).

Reinfann er først og fremst blitt brukt til å krydre dram og øl. Urten gir en bitter smak og gjør ølet sterkt og holdbart. Men både blomster og blader har også blitt brukt til å smaksette fet mat som pølser, svin og gås, i bakervarer som kjeks og kaker og i puddinger. I gamle dager, før kjøleskapets tid, ble bladene brukt til å pakke inn kjøtt, både for å gi smak, men først og fremst for å holde fluer unna.

Planten inneholder tujon, som er giftig i store mengder og bør derfor brukes med forsiktighet.

Reinfannens medisinske virkning har vært kjent helt tilbake til middelalderen, og er nevnt av Hildegard fra Bingen (abbedisse og forfatter av skrifter om medisinske planter, 1098–1179). Planten ble innført til Norge som medisinplante og har siden blitt naturalisert.

Innen folkemedisinen har reinfann først og fremst blitt brukt mot innvollsorm, men også mot gikt, kolikk og som abortmiddel. Tørket reinfann ble lagt i madrasser og klesskap som insektmiddel mot lopper, lus og møll. Planten ble også brukt til å holde fluer unna lik i sommervarmen.

Blomster og blader har blitt brukt til farging av stoffer og garn. Blomstene gir en kraftig oransjegul farge og bladene en mer gulgrønn farge.

• kurvplantefamilien