Reformkatolisisme, brukes dels om retninger innenfor den romersk-katolske kirke på reformasjonstiden som ønsket reformer i kirken (en mer bibelsk teologi, avskaffelse av sølibatkravet for prester, legmannskalk), men ikke noe brudd med pavestolen, dels om en tilsvarende reformbevegelse etter 1870. 1500-tallets reformkatolisisme var innledet allerede med Konstanz-konsilet og Basel-konsilet, var inspirert av humanismen og kalles derfor iblant bibelhumanismen. Til dens betydeligste representanter hører Faber Stapulensis, Erasmus, John Colet og i Danmark Povl Helgesen. Ennå i 1530-årene var retningen sterk (pavelig reformkommisjon oppnevnt 1536), men ble snart etter avløst av motreformasjonen.

Den nye reformkatolisismen på 1800-tallet arbeidet for at kirken skulle tilpasse seg den moderne verden i sosiale og politiske spørsmål, men ønsket også et desentralisert kirkestyre og en positiv holdning til den moderne vitenskap, uten at dens representanter gikk så langt som den samtidige modernisme. Denne reformkatolisisme fikk en fortsettelse i 1960- og 1970-årenes reforminnstilte såkalte «progressive» katolisisme, som var så sterk at den formådde å sette sitt preg på det annet Vatikankonsil og delvis også utviklingen etter konsilet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.