reformkatolisisme

Reformkatolisisme brukes om to reformretninger i katolisismen, en under reformasjonstiden på 1500-tallet, og en på 1800-tallet.

Faktaboks

uttale:
refˈormkatolisisme

Reformkatolisisme på 1500-tallet

Reformkatolisismen på 1500-tallet var en bevegelse som ønsket reformer i kirken, men ikke brudd med pavestolen. Bevegelsen ønsket en mer bibelsk teologi, avskaffelse av sølibatkravet for prester og lekmannskalk.

1500-tallets reformkatolisisme var innledet allerede med Konstanz-konsilet og Baselkonsilet, var inspirert av humanismen og kalles derfor iblant bibelhumanismen. Til dens betydeligste representanter hører Faber Stapulensis, Erasmus av Rotterdam, John Colet og i Danmark Povl Helgesen. I 1530-årene var retningen fortsatt sterk, og en pavelig reformkommisjon ble oppnevnt 1536, men bevegelsen ble snart etter avløst av motreformasjonen.

Reformkatolisisme på 1800-tallet

Den nye reformkatolisismen på 1800-tallet arbeidet for at kirken skulle tilpasse seg den moderne verden i sosiale og politiske spørsmål, men ønsket også et desentralisert kirkestyre og en positiv holdning til moderne vitenskap, uten at dens representanter gikk så langt som den samtidige modernismen. Denne reformkatolisisme fikk en fortsettelse i 1960- og 1970-årenes reforminnstilte såkalte «progressive» katolisisme, som var så sterk at den formådde å sette sitt preg på det andre Vatikankonsilet og delvis også utviklingen etter konsilet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg