radiohøydemåler

Radiohøydemåler er høydemåler for fly.

En radiohøydemåler måler avstanden mellom flyet og terrenget rett under. Dette i motsetning til en barometrisk høydemåler, som måler høyde fra flyet til en gitt verdi, som for eksempel havnivået.

Radiohøydemåleren ble oppfunnet i 1920, men ble ikke tatt i vesentlig bruk før mye senere. Idag er det vanlig i både kommersiell flygning og privatflygning, spesielt under innflygning og landing, samt ved navigering i lav høyde.

Den opprinnelige radiohøydemåleren målte avstand ved at den sendte radiobølger ned mot bakken, og tolket avstanden basert på tiden det tok før bølgene ble registrert reflektert tilbake.

Dagens standard er frekvensmodulerte, kontinuerlige radarbølger som fortløpende sender bølger, og måler således avstand ved størrelsen av endring i signalfrekvensen. Dette er ansett for å være en mer nøyaktig og tryggere teknologi enn den opprinnelige.

Kommersielt tilgjengelige radiohøydemålere regnes idag for å ha et arbeidsområde mellom 2–2 500 fot.

På grunn av lovbegrensninger i bruk av GPS-teknologi, har stort sett alle sivile fly fortsatt radiohøydemåler. Denne er spesielt nyttig for landing med autopilot, eller i forhold med lav sikt.

I tillegg har radiohøydemåleren en funksjon under landing, der den skal varsle pilotene for å utføre en «flare» – en utflatning, like før flyet tar bakken.

Militært benyttes radiohøydemålere hovedsakelig i helikoptre. Her kan den hjelpe pilotene ved taktisk, lav flygning, for å unngå radardeteksjon.