Røntgenfilm var en bladfilm, som papirark i størrelse, som ble benyttet ved røntgenfotografering. Vanlig film basert på sølvbromid eller lignende var bare i liten grad følsom for røntgenstråler. Røntgenfilm ble gitt økt følsomhet ved å legge et tykt emulsjonssjikt på begge sider av filmen. Ved hjelp av en fluorescerende folie som ble plassert i kontakt med hver side av filmen oppnådde man å få en ytterligere forsterkning av bildet. (Se fluorescens.)

Røntgenfotografering var i prinsippet en kontaktkopiering hvor røntgenstråler var lyskilden. Den gjennomlyste legemsdel eller gjenstand ble avbildet i naturlig målestokk (egentlig litt forstørret på grunn av strålenes divergens). Innen medisinen (bortsett fra tannpleie) ble det derfor brukt meget store filmformater (for eksempel A3), men i dag har digitale billedplater overtatt røntgenfilmens rolle.

AnvendelseRøntgenfilm ble brukt ved røntgendiagnostikk, det vil si medisinsk diagnostisering av skader og sykdommer, se også radiologi. Dessuten kunne røntgenfilm brukes i industri, materialprøvning og forskning, for eksempel til kontroll av fly og rørledninger, se røntgenkontroll. Ved industriell fotografering hvor lange eksponeringstider var mulig, kunne forsterkerfoliene sløyfes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.