Røntgenfilm var en bladfilm, som papirark i størrelse, som ble benyttet ved røntgenfotografering. Vanlig film basert på sølvbromid eller lignende var bare i liten grad følsom for røntgenstråler. Røntgenfilm ble gitt økt følsomhet ved å legge et tykt emulsjonssjikt på begge sider av filmen. Ved hjelp av en fluorescerende folie som ble plassert i kontakt med hver side av filmen oppnådde man å få en ytterligere forsterkning av bildet. (Se fluorescens.)

Røntgenfotografering var i prinsippet en kontaktkopiering hvor røntgenstråler var lyskilden. Den gjennomlyste legemsdel eller gjenstand ble avbildet i naturlig målestokk (egentlig litt forstørret på grunn av strålenes divergens). Innen medisinen (bortsett fra tannpleie) ble det derfor brukt meget store filmformater (for eksempel A3), men i dag har digitale billedplater overtatt røntgenfilmens rolle.

AnvendelseRøntgenfilm ble brukt ved røntgendiagnostikk, det vil si medisinsk diagnostisering av skader og sykdommer, se også radiologi. Dessuten kunne røntgenfilm brukes i industri, materialprøvning og forskning, for eksempel til kontroll av fly og rørledninger, se røntgenkontroll. Ved industriell fotografering hvor lange eksponeringstider var mulig, kunne forsterkerfoliene sløyfes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.