rødkinnskogsalamander

Gjennomsnittlig totallengde er 12,5 centimeter, men den varierer mellom 9 og 18 centimeter. Langs kroppssidene har den 16 ribbeinsfolder. Den har ikke lunger.

Ryggen er blåsvart eller mørkt grå uten noen tydelige flekker. Utover dette varierer fargetegningene geografisk. Noen lokaliteter har eksemplarer med røde kinn. I andre områder har arten røde bein, mens individer fra enkelte bestander kan ha røde eller gylne prikker på ryggen.

Hovedtyngden av bestanden finnes i Great Smoky Mountains nasjonalpark i det sørøstlige USA. Størst tetthet forekommer i grenseområdene mellom Tennessee og Nord-Carolina. De sørligste bestandene opptrer lengst nordøst i Georgia.

Rødkinnskogsalamanderen er en landsalamander. Den er helst å finne i kjølige, fuktige barskoger med høy årsnedbør, hvor bakken er dekket av et tykt moselag og det er rikelig forekomst av store steiner.

Vanligst er den å finne over 600 meter over havet, men den er registrert fra 210 til 2020 meters høyde. Mye av tiden tilbringer den under bakkenivå, i hulrom og sprekker under stokker og steiner, men den kan komme opp på overflaten om natten eller i regnvær. Siden den ikke er avhengig av vann for å yngle (få avkom), foretar den ingen årlige vandringer til yngleplasser.

Arten er klassifisert som nær truet. Bestandene er stabile i mange områder, men totalbestanden er anslått å være redusert med 40 prosent. Dens begrensede og oppsplittede utbredelse gjør den sårbar for habitatendringer, spesielt som følge av skogsdrift, med omlegging fra naturskog til skogplantasjer og tilhørende vegbygging og andre naturinngrep. Sur nedbør er også et problem i østlige deler av USA.

Strømpebåndsnoker er viktige predatorer på arten. For å beskytte seg mot disse, utskiller den en klebrig substans fra haleområdet, og denne kan til dels lime igjen slangens munn. Forskere som arbeider med arten sier at det er omtrent umulig å vaske av seg dette slimet. Arten kan også bite slangen, og den er i stand til å kaste av seg halen.

Smådyr i skogbunnen er artens viktigste næringskilder. Dette kan være insekter, edderkoppdyr, tusenbein, skolopendere, ormer, snegler og skrukketroll.

Kunnskapen om artens formering er ennå mangelfull. Man har for eksempel aldri funnet dens reir, så mye av opplysningene er basert på sammenligning med nært beslektede arter.

Alle aktiviteter knyttet til reproduksjon foregår på land. Den har en komplisert kurtise, der hannen leder hunnen over spermatoforen mens han stadig klasker haken med duftkjertler mot hennes snute. Dessuten utfører han en «fotdans» hvor ett og ett bein løftes og senkes av gangen. Det forekommer også at hanner imiterer hunner og lar seg kurtisere av andre hanner. Dette er tolket som en strategi for å få konkurrerende hanner til å gi fra seg sine verdifulle spermatoforer til ingen nytte.

Egglegging skjer trolig i mai i underjordiske hulrom og sprekker. Mest sannsynlig blir hunnen hos eggene og vokter dem mot trusler. Kullstørrelsen er estimert å være 3–10 egg, og fullt utviklede salamandere kommer ut av eggene uten noe larvestadium. Nyklekte unger kan dukke opp på skogbunnen 2–3 måneder etter egglegging, men normalt holder ungene seg i hulrom under bakken. Mest sannsynlig reproduserer arten hvert år.

• haleamfibier
• lungeløse salamandere