råseil

I Norge var råseilet det første seilet som ble brukt langs kysten. Dette utviklet seg trolig mellom 800- og 900-tallet, i første omgang på mindre fartøy. Noe senere ble disse seilene satt på vikingskipene, som da fikk to framdriftsmåter gjennom både vindkraft og roing, gjerne i kombinasjon. Det eksisterer enkelte beretninger om seil brukt i merovingertiden, men de tidligste arkeologiske funnene tilsier at råseilet, og seil for øvrig, kom til i vikingtiden. Osebergskipet er blant de tidligste skipfunn med masteføring for seil.

Sammen med klinkbyggertradisjonen var råseilet tilnærmet enerådende på norske fartøy fram til moderne tid. Dette kan for eksempel være nordlandsbåter, åfjordsbåter, geitbåter, oselvere eller snidbetninger. I tillegg kommer ulike typer vikingskip som knarr, langskip og snekke. Den typiske færingen, eller seksring, halvfjærrømming, firing, åttring, lestabåt og fembøringer er andre eksempler der råseil har blitt brukt.

Tekstilet i seilet var stort sett laget av det materialet som var tilgjengelig, som eksempelvis, ull, hamp, lin, bomull eller nesler. Større skip utenfor den norske båtbyggertradisjonen kunne ha andre seilvarianter.

Utenfor Norge har råseilet eksistert i mer eller mindre liknende varianter i flere tusen år. Blant de tidlige sivilisasjonene finnes det eksempler fra Mesopotamia, for omtrent 7000 år siden, sammen med de andre tidlige sivilisasjonskrybbene. Senere kan råseilet igjen sees på skipene til antikkens grekere og romere, i tillegg til keltere, slavere og egypterne. I Stillehavet har også varianter av råseil vært brukt av øyværingene på stillehavsøyene, men disse har trekk som ligner mer på latinerrigger i stedet for det klassiske norske råseilet.

Det finnes både symmetriske og asymmetriske råseil. Hvis en deler et symmetrisk seil på midten vil sidene være identiske, mens de på et asymmetrisk seil vil være ulike.

Råseil har, som alle andre seil, to ulike virkemåter avhenging av hvilken retning vinden blåser mot fartøyet og seilene. Ved seiling med vinden aktenfra blåser vinden på seilets bakside og skyver båten framover. Når en seiler med vinden inn om tvers eller på skrå forfra trimmes seilet slik at vinden stryker over seilduken helt parallelt i framkant mot vinden, og følger videre seilets bue akterover. Denne metoden er identisk med prinsippet til en flyvinge eller foil, der den laminære luftstrømmen bøyes av for å skape et undertrykk på seilets framside. Dette undertrykket er kraften som trekker i masten, og dermed trekker båten forover.

Alle bevarte råseil fra norske tradisjonsbåter er smalere oppe enn nede, det vil si trapesformede. Avsmalingen oppover er tilpasset vind- og værforhold i ulike regioner. En ser gjerne mer avsmaling i farvann preget av sterke kastevinder, og mindre avsmaling i farvann der vinden er jevnere.

En del rekonstruksjoner av vikingskip har rektangulære råseil, altså uten avsmaling. Funnmateriale fra vikingskip viser ikke hvilken utforming seilene hadde den gangen, men visuelle framstillinger fra datiden gir noen indikatorer. Skip hugget i stein på Gotland, og broderier fra Bayeuxteppet viser rektangulære råseil. Denne fasongen er riktig nok debattert, siden det krever en bredere rå. For å manøvrere fartøyet, heise og berge seil, og senke tyngdepunktet om bord, er trapesformede seil foretrukket.

Råseilet består av et overlik festet til råen, babord og styrbord sidelik, og underliket i bunn. Alle hjørnene kalles barmer: To nokkbarmer oppunder rånokkene, og to skjøtsbarmer nede ved skjøtene, også kalt skaut. Fra disse to nedre hjørnene løper det tauverk, altså skjøtene, akterover der de gjøres fast. I tillegg kan det løpe tauverk eller kjetting forover fra skjøtsbarmene, kalt smetter, som kan gjøres fast forut for seilet. Skjøtet og smetten er deler av råseilets løpende rigg, og styrer i all hovedsak barmens plassering i langskips retning, som blant annet vil si råseilets vinkel mot vinden. Skjøtet haler akterover, smetten haler forover.

Hvis for eksempel vinden kommer inn forut fra styrbord side, gjør en fast skjøtet eller smetten framme på lo side av skipet, og denne kalles da for hals. I dette tilfellet seiler en da for styrbord halser. Skjøtet på le side hales bak på fartøyet helt til en får ønsket vinkel. For å gjøre fast denne løpende riggen brukes seilstikker, varnagler, spøter i halshullet, eller kryssholt på det som kalles en beiteås.

Ved rånokkene, det vil si endene på råen, står det braser som er løpende rigg til å vende på selve råen, slik at også øvre del av seilet får riktig vinkel mot vinden.

Sidelikene kan strammes opp eller slakkes ut, og dette vil endre på seilets bue i forkant der vinden stryker først, kalt bus. Stor bus fyller mer vind i seilet, liten bus gir mindre vind. Dette gjelder først og fremst ved seiling på kryss. Tauverket som brukes til dette går under ulike navn som boline og pente, eller en type stake kalt bolstake som skyver i liket.

Det løper også tauverk fra underliket som kalles prier eller kabbe. Denne delen av løpende rigg kan brukes til å flate ut seilet om en ligger på kryss, eller hjelpe skjøtet med å holde riktig vinkel på seilet. Ellers holder kabben underkanten av seilet ned mot dekk og mast ved seiling på frie halser, det vil si når vinden kommer aktenfra og begge de nedre hjørnene flyr likt.

Asymmetriske råseil er sydd slik at én side alltid skal være den forre, og den andre akterut. Denne varianten seiler ofte bedre enn symmetriske råseil på kryss, men er mindre stabile i medvind. De er også mer arbeidskrevende å vende med siden seilet må legges over på motsatt side av masten i vendingen.

• seil
• seilskip
• sneiseil
• skværseil
• latinerrigg
• fokk – seil