quilting

I denne teknikken benyttes vanligvis tre stofflag hvor det midterste er filt eller kardet ull som gir isolasjon og varme. Lagene sys sammen for hånd med atter- eller forsting, eller med maskinsøm i dekorative mønstre. Denne teknikken kalles også matelassé, et navn som stammer fra Marseilles i Frankrike, hvor madrasser ble laget på denne måten.

Med italiensk quilteteknikk sys to tøylag sammen i mønster uten mellomlegg. Tykke snorer trekkes inn i mønsterkanalene mellom lagene og danner relieffkonturer. Denne teknikken gir et tynnere og lettere produkt.

I Europa oppsto teknikken rundt år 500 evt., men var ikke videre utbredt før rundt år 1200. Quilting ble da brukt både i sengetøy og i klær, særlig uniformer, for beskyttelse. En quiltet topp som ble brukt under rustninger av metall, dannet forløperen for senmiddelalderens vatterte ytterplagg som ble brukt av moteriktige menn fram til rundt år 1600.

I Norge finnes quilting i tepper laget av sjoddi (opprevet materiale av ullfiller), en teknikk som oppstod i England på begynnelsen av 1800-tallet. I Norge var det sjoddifabrikker i drift fra slutten av 1800-tallet. Her kunne man levere inn utslitte ullplagg til sjoddifabrikker, som rev opp plaggene i filler og så filtet dem sammen til tepper. Teppene ble trukket med bomullsstoff og brukt som dyner. Slike fabrikker fantes flere steder i Norge, blant annet på Grorud i Oslo, Askøy og i Torridal i Agder. Kunstfibrenes inntog på 1950-tallet førte til at ulldynene ble erstattet av syntetiske dyner. Sjoddifabrikkene la ned på 1960-tallet, med unntak av Arne Johannesens Shoddyfabrikk på Askøy, som var i drift til 1987.

I USA ble tradisjonen videreført av kvinner som hadde kunnskapen med seg fra Europa. I kolonitiden var gjerne teppene hvite, men etter at USA ble selvstendig i 1776, endret teppene seg, og bruk av farger ble mer utstrakt. Etter hvert utviklet de quiltede teppene seg etter hvert til å ha et topplag av patchwork, lappeteknikk, som dannet intrikate mønstre. Nybyggerkvinner brukte avlagte og utslitte klesplagg og la dermed bunnen for det som kalles minnetepper, hvor hver stoffbit frembrakte minner om familiemedlemmer. For å oppnå jevne mønsterrapporter ble stoffbitene sydd rundt papirbiter. Ettersom papir var mangelvare, ble det ofte brukt gamle brev og aviser, noe som kan gi verdifulle innblikk i kolonitiden hvis man får anledning til å åpne gamle tepper.

Store deler av den amerikanske quiltetradisjonen ble videreført av den afrikansk-amerikanske befolkningen, som sydde for seg selv og eierne under slavetiden. Etter at den amerikanske borgerkrigen ble avsluttet i 1865, utviklet frigitte slaver og deres etterkommere sin egen stil, som preges av sterke farger, stor mønsterrikdom og en generell mangel på regler. En populær myte forteller at slaver brukte quiltingen for å formidle beskjeder, hilsener til familiemedlemmer på andre plantasjer og kunnskapsoverføring. Denne myten har sitt opphav i boken Sweet Clara and the Freedom Quilt og har ingen historisk forankring.

En annen befolkningsgruppe som har betydd mye for den amerikanske quiltingen, er amish-folket. Deres quilting er strengt geometrisk, har gjentakende mønster og er helt uten applikasjoner. Amish-folkets quilting er utført helt og holdent for hånd.

Også grupperinger av amerikanske urfolk utfører en egen form for quilting, som de har videreutviklet etter inspirasjon fra misjonærer som demonstrerte håndverket, eller ved å observere arbeid utført av nybyggerkvinner. Blant denne folkegruppen er stjernemotivet utbredt, og det brukes oftere stoffremser enn biter.