q'eqchí'

Verapaz-provinsene omfatter høylandet nord i Guatemala og sør for jungelen i Petén. Topografien er svært oppstykket, men med gjennomsnittshøyde på cirka 1300 moh og årsnedbør på rundt 2200 mm er klimaet velegnet for jordbruk. Samtidig ligger området sentralt ved de store handelsveiene mellom lavlandet i nord og de sentrale høylandene i vest. Arkeologisk materiale forteller om en tusenårig tradisjon med faste bosetninger, tempelanlegg i mayastil og handelssteder. Først fra og med cirka år 600 kan vi imidlertid sikkert vite at disse mayaene var q’eqchíer. Til forskjell fra høylandene i vest, hvor k’iche’, kaqchikel og andre bygget statslignende samfunn, forble q’eqchí'-samfunnet ganske egalitært. Inntil Verapaz ble underlagt spanjolene var området kjent som Tezulutlán, det vil si «krigens land» (på náhuatl).

Heller ikke spanjolene klarte å slå q’eqchí' militært, men sist på 1540-tallet vant de kontroll gjennom misjonen. Dominikaneren Bartolomé de Las Casas, senere kjent som «indianernes apostel», klarte å overtale kolonimyndighetene til å pasifisere Tezulutlán gjennom å forkynne den sanne tro. Las Casas fikk god hjelp av en allianse mellom en k’iche’-fyrste og lederen for den sterkeste q’eqchí-slektslinjen B’atz. Sistnevnte tok det kristne navnet Don Juán Matal Batz og var med da spanjolene anla Cobán i 1543. «Krigens land» fikk fra nå av navnet Verapaz, «den sanne fred».

Den dominikanske freden varte omtrent til Guatemala vant selvstendighet nesten tre hundre år seinere (1821). Tiden som misjonærstyrt enklave medførte imidlertid at q’eqchí'enes land ble liggende utenfor den økonomiske og politiske utviklingen forøvrig og fikk ry for å være tilbakeliggende og fattig.

Som følge av århundrene under misjonærstyre står kristendommen sterkt blant q’eqchí'. Alle landsbyer har sin egen katolske helgen og mye av det offentlige liv dreier seg om å ære denne. Disse aktivitetene blir organisert av det lokale cofradía (brorskap) med en mayordomo i spissen. Mens katolisismen (fra og med 1950-tallet også en rekke evangeliske kirker) dominerer utad i samfunnet, står mayareligion stadig sterkt i alt som har med natur og livskrefter å gjøre.

Alt som skjer i naturen er underlagt tzuultaq’a, en slags makter som holder til i fjell, huler og daler («fjellene og dalene» betyr «verden» på en rekke mayaspråk). Alle q’eqchí'er må kjenne navnene på toppene omkring grenda hvor de bor. Om noen forstyrrer tzuultaq’a, eller man ikke ber dem om tillatelse før man innleder en oppgave, brytes harmonien i verden. Da oppstår det ulykker og skader. Til hjelp med dette finnes det en spesialist, en ilonel (som betyr «seer»). Noen slike som bruker sine krefter til å skade andre kan også virke som trollmenn (aj tul).

Det finnes lite organisasjonsliv utover helgenbrorskapene og mayaprestenes seremonisamlinger. Q’eqchí'samfunnet er egalitært og bosetningene svært autonome. Dermed er grendene også sterkt preget av sosial kontroll på lokalnivået. Alder er på mange måter mer markert enn kjønn i det sosiale liv (det skilles tydelig mellom eldre og yngre søsken i tiltale og omtale). En kan si at det det som i et moderne samfunn ligger til skole og lokalpolitikk i q’eqchí-samfunnet ligger i at alle lærer av de eldre og alle passer på at så skjer. De eldste styrer det hele gjennom å ta på seg oppgaver i helgenbrorskapet.

Økonomien består først og fremst i selvbergingsjordbruk basert på mais, bønner og chili. I tillegg vil mange dyrke kaffe og kardemomme for salg. Det er også vanlig å holde svin og fjærkre. Kjønnsdelingen er ikke så markert som i mange andre mayasamfunn, men stort sett har kvinner ansvar for kjøkken og barnestell, samt veving og å kjøpe og selge matvarer på markedet. Menn arbeider på åkrene og må ofte ta sesongarbeid på storgods eller i skogs- og gruvedrift som typisk tilhører store foretak med base andre steder i Guatemala eller i utlandet.

Utover bygdene bor q’ekchíene spredt i små landsbyer (aldeas). Ekteskap er typisk arrangert og finner sted i ung alder. Giftermålet følger lokal skikk og bruk, med selskaper for de involverte familiene. Deretter godkjennes relasjonen i den lokale kirke. På lignende vis presenteres nyfødte barn både i familien og for tzuultaq’a, og deretter i kirken.

I Cobán, som er en relativt stor og moderne by (212 000 innbyggere i 2018), lever q’eqchí'er mer modernisert. Dominikanerne så vel som de tyske kolonistene viste stor interesse for q’eqchí'-kultur som en type antatt opprinnelig mayakultur. Da spansktalende mestiser (ladinos) fra resten av Guatemala bare i liten grad bosatte seg i Alta Verapaz før slutten av kolonitiden, var q'eqchi' lenge det dominerende språket i Cobán. Selv om spansk er det viktigste urbane språket i dag, snakker de fleste byboere (av ulik etnisk bakgrunn) også q'eqchi'.

I 2019 var q’eqchí dagligspråk for 1,2 million mennesker. Det tilhører k’iche’-grenen av mayaspråkene, men har mange lånord fra ch'ol som sannsynligvis ble talt i Petén i klassisk mayatid. Dominikanerne skriftsatte det med latinske bokstaver allerede i 1550. Akademiet for mayaspråk (ALMG) har nå ansvar for normeringen av mayaspråk med sikte på en felles ortografi for alle språkene i denne familien.

Med unntak av grunnskolebøker og bibelske tekster finnes det lite skriftlig litteratur på q’eqchí'. Det finnes dog en rekke språkskoler som underviser i q'eqchí'.

Q'eqchi'talende mayaer fra Cobán har gjort seg bemerket i den kulturelle oppvåkningen blant mayaer over hele landet etter cirka 1980. På 2000-tallet er tospråklig spansk-q’eqchí grunnskole blitt vanlig i Alta Verapaz. De årlige kåringene av Guatemalas maya-prinsesser (Rabin Ajaw) skjer i Cobán. Det var kulturaktivister herfra som først gjorde feiringen av «kongens datter» til et moderne ritual.

• maya
• amerikanske urfolk
• Guatemalas befolkning
• Guatemalas historie