påskelam

Så lenge det jødiske tempelet i tempelet i Jerusalem besto, var det å ofre påskelammet en viktig del av pesach-feiringen, men også vanlige folk slaktet et påskelam. Lammet skulle stekes helt og spises samme kveld. Det som ble til overs måtte brennes. Lammet ble spist sammen med usyret brød, matza, og bitre urter (2. Mosebok 12, 18–20). Etter at tempelet ble brent av romerne i år 70 evt. opphørte den jødiske offerkulten, og den rituelle slaktingen av påskelam opphørte. Jøder slakter derfor ikke lenger påskelam.

Men rabbinerne utformet et ritual, kalt seder, som skulle minne om både slavetilværelsen i Egypt, utvandringen og påskelammet. Under sederen (pesachmåltidet) minnes forpliktelsen til å slakte et lam gjennom å plassere en ristet knoke av lam eller kylling blant de rituelle rettene som symboliserer tiden i Egypt. Også afikomanen, et stykke matza som blir gjemt til måltidets slutt, skal minne om påskelammet. Svært mange jøder, innenfor alle dagens jødiske retninger, overholder dette tradisjonelle ritualet.

Samaritanerne følger fremdeles det bibelske påbudet om å slakte påskelam. Etiopiske jøder, ofte kalt Beta Israel eller falashas, praktiserte også den tradisjonelle offerkulten, så lenge de levde i Etiopia.

I mange kristne familier spises det fremdeles påskelam. Også i Norge er det i våre dager svært vanlig å spise lam i påsken, men for mange har dette liten religiøs betydning. I mange andre land er lammet derimot en viktig del av den folkelige religiøse feiringen. Foruten å spise lam, er det mange steder populært å lage kaker og annet bakverk formet som små lam som dekorasjon for spise– og kaffebord i påsken. Ofte brukes egne former til dette.

• Det jødiske folkets tidlige historie
• offer
• prest – jødedommen
• rabbinsk jødedom