Pupinisering, innkobling av små selvinduksjonsspoler, såkalte «pupinspoler», med regelmessige avstander i lange telefonkabler (tidligere også luftlinjer). Metoden ble innført 1900 av Michael Idvorsky Pupin. Uten spolene får man dårlig overføring, fordi høyere toner svekkes i ledningens kapasitans mellom trådparene (tidligere mot jord). Svekkingen er desto kraftigere jo høyere frekvensene er. Spolene forøker induktansen langs trådparene og balanserer kapasitansen opp til en viss grensefrekvens, slik at kabelparene får egenskaper likedan som et lavpassfilter for talebåndet.

I de tidligste digitale overføringssystemene med PCM ble det tatt særskilt hensyn til gjenbruk av kabelbokser for pupinspoler som var plassert i standardavstander på 1,3 km langs kablene. Her ble spolene fjernet og digitale 4-tråds pulsforsterkere montert for toveis 30-kanal PCM linjesystemer, hver med 2 Mbit/s bitrate.

Lignende virkningen som ved pupinisering oppnås ved å erstatte spolene med en jevn omvikling av telefonledningen med jernbånd slik at den får en passende induktans (krarupmetoden). Det var den danske ingeniøren Carl Emil Krarup som innførte metoden for bruk i sjøkabler. Her opptrer ikke lavpassfilter egenskap, men en jevn forbedring over frekvensområdet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.