Punggravere er en familie pungdyr i sin egen orden (Notoryctemorphia). Det finnes kun én slekt med to arter, begge lever i Australia. Begge er voldsomt spesialiserte til et underjordisk liv, de lever under bakken, eller rettere under sanden, og kommer nesten aldri fram på overflaten. De har utviklet mange lignende egenskaper som moldvarper (konvergent evolusjon).
Punggravere er de eneste pungdyr som har tilpasset seg et underjordisk levevis. De er ekstremt spesialiserte i nesten alle anatomiske egenskaper, så denne familien må være meget gammel. Den er ikke spesielt nært i slekt med noen annen pungdyrfamilier og er derfor plassert i sin egen orden. De to artene er veldig like, men har ulik utbredelse.
Pelsen er kort og silkeaktig, ensfarget gul eller rødlig over hele kroppen. Gul- og rødfargen stammer antakelig fra mineraler i sanden, så den egentlige fargen er antakelig mer kvit. Den ene arten, Notoryctes typhlops, er litt større enn den andre, Notoryctes caurinus. Kroppslengden er henholdsvis inntil 14 og 9 cm, halelengden 2,5 og 2 cm og vekten 60 og 50 g. Føttene er korte, det er fem tær både på fram- og bakføtter. Den korte og nakne halen har ringer av fortykket hud og smalner av mot enden.
Øyne mangler helt, så disse dyrene er helt blinde. De mangler ytre ører, men har åpne øreganger som er dekket av pels. Halsen er kort. Over snuten er huden svært fortykket og uten pels, slik at den utgjør en kraftig «pute» eller «skjold». Denne puten har en spalte som nesten deler den i to. Neseborene er små og munner ut ytterst på puten. Værhår mangler fullstendig. Skallen er temmelig flat og hodet er «pæreformet». Hjernen er temmelig enkel, men de deler som tilhører luktesansen er svært godt utviklet. Det indre øret viser tilpasninger til å kunne oppfatte lave lydfrekvenser. Antall tenner er sterkt varierende, fra 16 til 44.
På frambeina er tredje og fjerde tå kraftige, med svært brede og sterke klør. Den største kloen er 15 mm lang og 4 mm bred. Hele foten er vridd, slik at den brede overflaten vender framover. Framføttene fungerer som «spader». De andre tærne er små og sitter bak de to store. Bakbeina har også korte, men kraftige knokler, og kneleddet er forstørret. Tærne er delvis skjult av en hudlomme, med de ytterste ledd frie. Andre og tredje tå har lange klør.
Skjelettet viser en mengde tilpasninger til det spesielle leveviset. Skulderbladene og overarmsbeinet er meget kraftige og vridd framover. De seks halsvirvlene er grodd sammen, slik at hodet kun kan beveges lite fra side til side og knapt opp-ned. Ryggvirvlene er kraftige. Skulderbladet er direkte forbundet med første ribbein, som igjen er forbundet med brystbeinet, noe som stiver av framre del av kroppen. Framre del av brystbeinet er stort. Alle ribbeina er vokst fast til brystbeinet. Også virvlene i bekkenet er sammenvokst. På mange knokler er det utvekster og forhøyninger som gir ekstra feste for muskler. De to pungbeina i bekkenet er svært små og tynne, de er kun rudimentære. Til dette spesialkonstruerte skjelettet hører også spesialkonstruerte muskler, alt er tilpasset graving.
Hudkjertler er spredt over hele kroppen. Flere steder finnes det også fortykkelser i huden som inneholder celler som i bygning minner om smaksceller. Deres funskjon er ukjent, kanskje sanser de berøring av byttedyr eller vibrasjoner i sanden. Både hunnen og hannen kan ha en pung, men den er større hos hunnen. Pungen har åpningen vendt bakover og har to spener. Hannens testikler sitter inne under huden og er ikke senket ned i en pung.
Alt ved punggravere er tilpasset et underjordisk levevis. De lever i tørre sandørkener, gjerne med tornebusker og grastuer. De graver seg fram gjennom sanden ved å skyve sanden bakover og under seg med frambeina, for så å skyve den videre bakover med bakbeina. Dermed flytter de sanden bak seg til den gangen de kom fra, det kan minne om svømming. De graver altså ikke nødvendigvis åpne tunneler. Der sanden er hard kan gangene bli stående i lengre tid, da det kan bli et nettverk av tunneler flere meter under bakken. Punggravere kan ikke overleve lenge over bakken, derfor kan de heller ikke ta seg over områder med hard bakke. De er derfor helt avhengige av områder med passende sand. Kun en sjelden gang går de opp på overflaten, derfor blir de sjelden sett. Den tykke snuten, stive nakken og solide ryggen gjør at de kan bruke kroppen som en "rambukk" gjennom sanden.
Kroppstemperaturen er temmelig lav, fra 23 til 33 °C, dessuten varierer den mye. Lav kroppstemperatur er ikke uvanlig for dyr som lever under bakken, som for eksempel nakenrotta. Dette er antakelig en tilpasning til å spare energi. Luktesansen er antakelig viktig i punggravernes kommunikasjon.
Punggravere lever mest av virvelløse dyr som de finner under bakken. De spiser særlig maur, termitter og biller, dessuten edderkopper, skorpioner, insekter, skolopendere og små øgler. Deres formering er nesten helt ukjent, antakelig kan de få to unger i kullet.
Punggravere finnes kun i Australia. N. typhlops er utbredt i det sentrale Australia, mens N. caurinus er utbredt mot nordvest. Verken deres nøyaktige utbredelse eller bestandsstørrelse er kjent, fordi de er så vanskelige å studere. Begge artene er i dag klassifisert som datamangel (DD) eller livskraftige (LC), man antar at flere bestander er redusert. Rødrev, katter og dingoer utgjør trusler som kan redusere bestander. Habitatendringer som følge av endringer i det opprinnelige brannregimet til urbefolkningen kan også være en trussel. Ødeleggende habitatendringer kan også følge av beiting og tramping av store dyr, som kveg og forvillede dromedarer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.