pungfrosker

Slektene Flectonotus, Fritziana og Gastrotheca er de egentlige pungfroskene, som bærer egg under utvikling inne i en pung. Slektene Cryptobatrachus, Hemiphractus og Stefania bærer også eggene på ryggen, men ikke inne i en pung. Embryostadiet har to par paraplyformede ytre gjeller som dekker hele kroppen. Dette er en unik karakter for familien. Eggene kan gjennomgå direkte utvikling til fullt utviklede småfrosk på hunnens rygg uten noe frittsvømmende rumpetrollstadium, eller de kan utvikes til rumpetroll som etter hvert slippes fri i vann. Hos enkelte arter kan småfrosker også holde seg på hunnens rygg etter metamorfosen.

Dvergpungfrosk Flectonotus fitzgeraldi er en truet art som finnes fra havnivå til 950 meter over havet på Trinidad og Tobago og i Venezuela. Det er en liten art, bare 19-24 millimeter fra snutespiss til kloakkåpning. Ryggen er gulbrun og buken lysebrun. Den lever oppe i trærne i fuktige skoger og er mest aktiv om natten. Sangen kan minne om sirisser. Eggene bæres i en pung på ryggen, og rumpetrollene slippes fri i vannfylte greinkløfter der de fullfører utviklingen uten å innta føde.

Fritziana ulei er utbredt i Brasil, særlig i den atlantiske regnskogen i Rio de Janeiro og São Paulo, fra havnivå til 2200 meter over havet. Man kan særlig finne den i tropiske bromeliader. Hunnen bærer 8-11 egg i en pung på ryggen, og rumpetrollene blir plassert i greinkløfter fylt med vann.

Hornpungfrosken Gastrotheca cornuta har en lengde på 66-81 millimeter fra snutespiss til kloakkåpning. Fargen er brun, mørkere om dagen, lysere om natten. På forbeina har tærne store runde skiver som hjelper den når den klatrer i trærne. Svømmehud mangler. Arten lever stort sett i trekronene og er nattaktiv. Den finnes mellom 90 og 1000 meter over havet i Costa Rica, Panama, Colombia og det nordvestlige Ecuador. Habitatødeleggelse og mulig spredning av soppsykdommen Bd har ført til en betydelig tilbakegang i bestanden, og arten regnes i dag som truet. I Costa Rica er den for eksempel ikke observert siden 1996. Hannens sang har blitt sammenlignet med et plopp fra en champagnekork. Arten legger de største eggene vi kjenner til hos amfibier. De blir plassert i hvert sitt kammer i hunnens ryggpung. Hos denne arten forekommer det ikke noe frittlevende rumpetrollstadium, og de små froskene kommer ferdig utviklede ut av pungen.

Sumacofrosk Hemiphractus proboscoides er en merkelig utseende frosk med flat kropp, trekantet hode og piggete utvekster over øynene, på beina og langs kroppssidene. Snuten er snabellignende tilspisset (som en spissmus). Fargen er brunlig. Hunnen måler 52-67 millimeter, hannen 43-50. Den har en oransjegul tunge som den viser frem når den føler seg truet. Arten er utbredt i fuktige skoger i lavlandet og lavereliggende fjellskoger mellom 100 og 1200 meter over havet i Øvre Amazona og lavere deler av Andesfjellene. Den er påvist i det sørlige Colombia, Ecuador og Peru. Den blir ikke vurdert som utrydningstruet. Aktiviteten foregår helst om natten. Den lever i trærne, gjerne 1-2,5 meter over bakken. Eggene utvikles direkte på hunnens rygg uten et frittlevende rumpetrollstadium. Arten har ikke noen pung som omslutter eggene. Hunnen kan bære inntil 26 egg på ryggen.

Groetecreekfrosk Stefania evansi er endemisk for Guyana, der den finnes lavere enn 900 meter over havet. Arten er ikke klassifisert som truet. Hannen har en lengde på 53 millimeter fra snute til kloakkåpning. Tilsvarende for hunnen er 98 millimeter. Arten forekommer i to fargevarianter, en som er ensfarget og en som er stripet. Den har ikke noe frittlevende rumpetrollstadium, og de 11-30 eggene klekkes til småfrosk på hunnens rygg. Hunnen kan bære småfroskene på ryggen til de er cirka 19 millimeter lange.

• haleløse amfibier
• løvfrosker