psykogene, ikke-epileptiske anfall

Psykogene, ikke-epileptiske anfall, forkortet PNES, er en type anfall som likner på epileptiske anfall, men som ikke skyldes epilepsi. Årsakene til anfallene varierer fra person til person, er ofte sammensatte, og behandlere leter gjerne etter svar innen både biologiske, nevrologiske, psykologiske og sosiale forklaringsmodeller.

Psykogene, ikke-epileptiske anfall regnes under det man kaller for medisinske uforklarte symptomer

Forekomsten av psykogene, ikke-epileptiske anfall er vanskelig å fastslå, men symptomene oppstå antakelig hos mellom 2-33 individer per 100 000 innbyggere. Anfallene kan forekomme fra 4 års alder og oppover. Hyppigheten er høyest blant unge kvinner. Det er ikke uvanlig å ha både psykogene, ikke-epileptiske anfall og epilepsi

Psykogene, ikke-epileptiske anfall kan likne eller se ut som alle typer epileptiske anfall, alt fra små fjernheter, kramper i deler av kroppen, til store krampeanfall der hele kroppen affiseres. Det kan være vanskelig å bedømme i hvilken grad personen som har anfallet er bevisst i situasjonen eller ikke. Ofte vil grad av bevissthet variere fra person til person og fra anfall til anfall. 

Psykogene, ikke-epileptiske anfall finnes ikke som selvstendig diagnose verken i det europeiske ICD- systemet eller i det amerikanske DSM- systemet. Innen ICD-10 systemet plasseres gjerne lidelsen under dissosiative lidelser, somatiseringslidelser eller andre uspesifiserte kramper.

For å stille "diagnosen" bør behandlere bestrebe seg på å utelukke sykdom som årsaksforklaring til anfallene, men en kan aldri være helt sikker på at anfallene ikke skyldes epilepsi. En måte å undersøke sammenheng med epilepsi eller ikke, er ved langtids videoovervåket EEG-registrering. Hvis et typisk anfall oppstår og man ikke finner samtidig epileptisk aktivitet på EEG-registreringen under anfallet, vil en være rimelig sikker på at anfallet ikke kan forklares ut fra et rent medisinsk grunnlag.

I praksis kan det likevel ofte være vanskelig å komme frem til slike resultater fordi det er vanlig at psykogene anfall ikke fremkommer under EEG-registrering. I tillegg kan en ikke utelukke at en person har epilepsi, i tillegg til psykogene anfall. En kombinasjon av begge typer anfall er ikke uvanlig. Andre medisinske tilstander behandlere bør forsøke å utelukke, er blant annet hyperventilasjonsyndrom, tics, migrene, nattskrekk, diabetes, hjertesykdom og besvimelser. 

Det er vanlig at psykogene, ikke-epileptiske anfall diagnostiseres av en nevrolog, mens behandlingen foregår innen det psykiske helsevernet. I praksis skjer dette ved alt fra lokale barne- og ungdomspsykiatriske sentre, til distriktspsykiatriske sentre og private aktører. Ofte søkes type hjelp ut fra det en oppfatter som hensiktsmessig for hver enkelt. Det kan være nærliggende å søke til  behandlere med god kunnskap om dissosiative lidelser og somatoforme lidelser. Noen har nytte av kognitiv eller psykodynamisk terapi, andre har mer utbytte av hypnose, puste- og avslappingsteknikker.

Det finnes per i dag ingen studier som kan vise til bedre resultater innen en terapimetode fremfor en annen. 

Dersom man har anfall med bevissthetstap, kan man ikke kjøre bil. Dette gjelder uansett om anfallene skyldes epilepsi eller om de ikke gjør det. Man må ha vært anfallsfri i ett år for å kunne kjøre bil på nytt etter å ha hatt psykogene, ikke-epileptiske anfall. Ved anfall uten nedsatt bevissthet må enkeltpersoner vurderes av behandlende lege. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.