prøvingsrett

Domstolenes prøvingsrett viser til to ulike prøvingsretter på statrettens og forvaltningsrettens områder.

1. På statsrettens område dreier prøvingsrett seg om domstolenes rett og plikt til å prøve om bestemmelser i lov eller provisorisk anordning, eller forvaltningsvedtak og andre beslutninger truffet av myndighetene er i strid med Grunnloven. Denne prøvingsretten var tidligere konstitusjonell sedvanerett, men er siden 2015 hjemlet i Grunnloven.

2. På forvaltningsrettens område dreier prøvingsretten seg om domstolenes rett til å avgjøre om forvaltningens avgjørelser er lovstridige. Denne prøvingsretten er konstitusjonell sedvanerett.

Til begge prøvingsrettene hører det også prøvingsplikt.

Praksis for den statsrettslige delen (punkt 1) går tilbake til siste del av 1800-tallet. Praksisen for den forvaltningsrettslige delen (punkt 2) går tilbake til 1818, da Høyesterett avsa en dom som gjorde en ulovlig skatteligning ugyldig. På begge felter ble prøvingsretten etter hvert «sikker konstitusjonell sedvanerett», slik Høyesterett sa i «Kløfta-dommen» (Rettstidende-1976-1).

Det er særlig den statsrettslige prøvingsretten som har fått oppmerksomhet i juridisk teori. Den vokste fram i Høyesteretts praksis siden siste del av 1800-tallet. I 1866 uttalte Høyesterett at dersom Grunnlov og lov sto mot hverandre i en sak, måtte retten dømme etter Grunnloven, som står over vanlige lover. Prøvingsretten forble ukodifisert helt til 1. juni 2015, da Stortinget vedtok følgende nye § 89 i Grunnloven: «I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven.» Den nye paragrafen ble kunngjort 12. juni 2015.

Prøvingsrettens funksjon er først og fremst å forebygge at statsorganene i sin myndighetsutøvelse går utover de rammer Grunnloven setter. Ved grunnlovfestingen ble det poengtert av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité at «prøvingsretten reiser viktige spørsmål om forholdet mellom Stortinget som folkevalgt organ og domstolene». Det ble også sagt at hensynet til flertallsdemokratiet og den lovgivende makt her står mot hensynet til rettsstaten og menneskerettighetene. Denne potensielle motsetningen har fått økt betydning etter at en rekke menneskerettigheter ble grunnlovfestet i 2014, fordi det er tenkelig at Høyesterett kan komme til å sette lover til side som grunnlovsstridige fordi de strider mot de grunnlovfestede menneskerettighetene. Det er imidlertid ikke sikkert at dette vil vise seg å være noe særlig stort problem i praksis.

Prøvingsretten var omdiskutert i første del av 1900-tallet, og den ble da brukt relativt ofte. Imidlertid la diskusjonene seg, og i årene 1945-1975 var det svært få saker hvor prøvingsretten kom til anvendelse. «Kløfta-dommen» (Rettstidende-1976-1) representerte imidlertid en «gjenoppliving» av prøvingsretten, og inneholdt også en prinsipiell drøftelse. Høyesterett uttalte her at den ved prøving av lovers grunnlovmessighet ville gi ulike grunnlovsbestemmelser ulik gjennomslagskraft. Dreide det seg om grunnlovsbestemmelser til vern om den enkeltes frihet og sikkerhet, burde Grunnlovens gjennomslagskraft overfor mulige motstridende lover være betydelig. Dreide det seg derimot om grunnlovsbestemmelser som regulerer Stortingets og regjeringens arbeidsmåte og innbyrdes kompetanse, måtte domstolene i vid utstrekning respektere Stortingets syn som lovgiver. I en mellomstilling kom grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter. Her kom retten til at bare hvis det var «hevet over rimelig tvil at loven vil føre til resultater som er i strid med grunnloven», burde den omstridte loven settes til side.

Domstolene kan prøve lovers grunnlovmessighet bare i konkrete saker som retten har til behandling. Det må dreie seg om en eller flere konkrete lovbestemmelser som strider mot en konkret grunnlovsbestemmelse. Rettsvirkningen av at Høyesterett kommer til at en lov er grunnlovsstridig, er ikke at loven oppheves, da det er opp til Stortinget å oppheve lover. I stedet blir loven satt til side slik at man ser bort fra den i den konkrete saken, og i praksis vil man også i senere saker se bort fra den grunnlovsstridige loven inntil den eventuelt blir endret. Det kan tenkes at ikke hele loven, men bare enkelte paragrafer, blir funnet grunnlovsstridige og settes til side.

Prøvingsretten eksisterer også i enkelte andre land. USAs høyesterett utøvde statsrettslig prøvingsrett allerede i 1803. Den andre prøvingsretten, retten til å prøve om forvaltningsvedtak er i overensstemmelse med lov, er en realitet i en rekke land. I noen land, blant dem Sverige og Finland, fins det egne forvaltningsdomstoler til behandling av slike saker. Se også forvaltningsskjønn.