præriehunder

De fem artene er veldig like i utseende og størrelse. De er kompakte og kraftige dyr for størrelsen, med ganske korte bein. Hannen er større enn hunnen. Hannens kroppslengde hos de ulike artene er inntil 37-39 cm, med unntak av den største arten som blir 44 cm. Halen er betydelig kortere enn kroppen, lengden er 6-10 cm. Vekta er rundt 1 kg, men varierer sikkert mye som følge av fettlagring og -forbruk i forbindelse med dvale.

Pelsfargen er gråbrun til gulbrun, lysere på buken. Den ytterste del av halen er enten kvit eller svart. På hodet kan det være enkelte lysere eller mørkere flekker, ørene er små.

"Svarthalepræriehund" Cynomys ludovicianu s kan tjene som eksempel for alle artene. Den lever på åpne grassletter med generelt lav vegetasjon – prærien . Den spiser planteføde, både gras og andre planter. Den er dagaktiv og kan være aktiv året rundt, men går i dvale i perioder med kaldt vær. Om vinteren kan den tilbringe halve året under bakken.

"Svarthalepræriehund" er svært sosial og lever i enorme kolonier som kan strekke seg over mange km, for ikke å si mil. Disse kalles for "byer". En slik koloni er organisert i mindre familiegrupper, typisk bestående av en voksen hann, 2-3 voksne og beslekta hunner og noen årsunger. Hele familien bor i et komplekst gangsystem under bakken, med mange ganger og utganger. Dette forsvarer de mot andre familier.

Paringstida om våren varer bare 2-3 uker. En hunn er kun mottakelig én enkelt dag, hun parer seg gjerne med flere hanner. Drektighetstida er 34-35 dager og det er 1-6 unger i kullet. Ungene avvennes kort tid etter at de begynner å bevege seg ut ved seks-ukers alder. De blir forplantningsdyktige to år gamle, enkelte ett år gamle.

Så mye som 40 % av dødeligheten hos unger skyldes at de blir drept av fremmede inntrengere eller beslekta hunner. Inntrengere kan være hunner som trenger inn i territoriet simpelthen for å drepe, hunner som trenger inn for å etablere seg i familien eller hanner som overtar familien. Hanner forlater familien og flytter et annet sted ved to-års alder, dette er forbundet med stor risiko og få overlever.

Familiemedlemmer er stort sett vennlige mot hverandre, med både lek, gjensidig pelspleie og fysisk kontakt. Lyder brukes både for å forsvare territoriet og for å varsle fare. Vaktposten sitter gjerne oppreist på baken. Større kolonier gir bedre vakthold og derfor mer tid for den enkelte præriehund til å spise.

Præriehunder er viktige for sine økosystemer, de er præriens ingeniører. De øker mangfoldet av planter og bidrar til å holde grasslettene åpne. De er også viktige byttedyr for mange rovdyr.

Præriehunder lever i USA og Mexico. "Svarthalepræriehund" har videst utbredelse og finnes fra Mexico til det sørligste Canada. Alle arter er i tilbakegang, hovedsakelig som følge av ødeleggelse av habitatet (jordbruk og bebyggelse). Likevel regnes kun én art som trua.

"Svarthalepræriehund" fantes i enorme bestander før eurpeerne ankom kontinentet. Det antas at dens nåværende utbredelse kun representerer 2 % av opprinnelig utbredelse, man må anta at samme forhold gjelder bestandsstørrelsen. Årsakene er både jakt og ødeleggelse av habitatet, begge deler pågår fortsatt. Opprinnelig ble den jakta på og forgifta fordi den kvite mann ønska å fjerne den fra prærien. Den ble betrakta både som konkurrent og skadedyr. Til en viss grad ble kjøttet spist. Årsakene til dagens jakt er forsåvidt de samme, i tillegg brukes den også simpelthen som blink. "Svarthalepræriehund" har fortsatt ganske stor utbredelse og regnes derfor ikke som trua.