proveniensprinsippet

Artikkelstart

Proveniensprinsippet er et arkivfaglig metodeprinsipp som tar utgangspunktet i at arkivene og deres innhold skal knyttes til sitt opphav, altså arkivskaperen og den opprinnelige danningsprosessen.

Proveniensprinsippet kombinerer to eldre prinsipper for vedlikehold av arkiv, den franske le respect des fonds og det prøyssiske strukturprinsippet eller prinsippet om den opprinnelige orden. På norsk kalles disse ytre respektive indre proveniens. Det første innebær at arkiv av forskjellige opphav ikke skal blandes sammen eller splittes opp, det andre at den ordenen arkivmaterialet fikk under arkivdanningen, skal beholdes. Opprinnelig dreide seg dette om å oppbevare en fysisk orden. I nyere tid legges større vekt ved grundige beskrivelser, og når det gjelder digitale arkiv oppbevares proveniens fremfor alt gjennom autoritative metadata.

Proveniensprinsippet har fylt to funksjoner: dels å unngå arbeidskrevende omstrukturering av arkivmaterialet og forenkle gjenfinning, dels å beskytte arkivenes autentisitet og bevisverdi.

Proveniensprinsippet ble kodifisert 1898 i den nederlandske manualen for ordning og katalogisering av arkiv av Samuel Muller, Johan Adriaan Feith og Robert Fruin, og har deretter fått internasjonal anerkjennelse.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Marthinsen, J. H. (2012). Arkivteori-en innføring. Oslo: Riksarkivaren.
  • Valderhaug, G. (2011). Fotnote eller tekst?: arkiv og arkivarar i det 21. hundreåret. Oslo: ABM-media.
  • Weibull, Carl Gustaf, (1930), ”Arkivordningsprinciper. Historisk återblick och nyorientering.” Scandia: tidskrift för historisk forskning, 52-77.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg