Proporsjonalitetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i krigens folkerett som innebærer at et angrep mot et ellers lovlig militært mål likevel er ulovlig hvis det forventes å forårsake overdreven skade på sivile personer eller gjenstander.

Det humanitærrettslige proporsjonalitetsprinsippet er imidlertid svært snevert, og forbyr ikke enhver uforholdsmessig skade. Prinsippet er nedskrevet i artikkel 51 nr. 5 bokstav b i første tilleggsprotokoll av 1977 til de fire Genèvekonvensjonene av 1949, og reflekterer internasjonal sedvanerett. Artikkelen forbyr «angrep som må antas å forårsake tilfeldige tap av sivilpersoners liv, skade på sivilpersoner, skade på sivile gjenstander, eller en kombinasjon av slike følger, som ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og direkte militære fordel». Det er altså bare sivile tap som forventes å være «for omfattende» (engelsk originalspråk: excessive) som rammes av forbudet, ikke sivile tap som forventes å være «store», «omfattende» eller lignende.

Med sivile tap og skader menes kun fysisk ødeleggelse og skade, ikke for eksempel ulempe. Det er videre kun sivile tap og skader som tas med i en proporsjonalitetsvurdering, ikke skade og lidelse som er påført motpartens militære styrker. De militære styrkene er derimot beskyttet av forbudet mot å bruke våpen, prosjektiler og materiell og krigføringsmetoder som etter sin art vil forårsake overflødig skade eller unødvendig lidelse (beskrevet i artikkel 35 nr. 2 i første tilleggsprotokoll av 1977).

Videre er det altså slik at det som skal veies mot hverandre er de forventede sivile tapene og den forventede militære fordelen, ikke de tapene eller den fordelen som faktisk viste seg å være virkeligheten. Det vil si at et angreps proporsjonalitet kun kan vurderes ut fra informasjon som var tilgjengelig på angrepstidspunktet. I vurderingen av forventede sivile tap og skader skal det tas utgangspunkt i hva slags skader som må anses påregnelige (sannsynlige) ut fra blant annet innhentet informasjon om området, for eksempel antall innbyggere, generell kunnskap om skadeomfang normalt forårsaket av aktuelle typer våpen, og annen tilgjengelig informasjon.

I vurderingen av militær fordel er det den direkte og konkrete militære fordelen som var forventet oppnådd som skal vurderes, ikke det som faktisk skjedde. Dette innebærer at det er tatt høyde for både teknisk og menneskelig svikt både i planlegging og gjennomføring av operasjoner, så fremt de ansvarlige etter forholdene har opptrådt rimelig og fornuftig. Det er et krav at de som planlegger, beordrer og gjennomfører militære operasjoner, har gjort det som var praktisk mulig for å få oversikt over situasjonen (jf. artikkel 57 nr. 2 i første tilleggsprotokoll av 1977).

Dette proporsjonalitetsprinsippet må ikke forveksles med kravene til forholdsmessighet (proporsjonalitet) som gjelder i andre situasjoner og etter andre regelsett, hvor det kan være andre standarder. Særlig relevant er det at det gjelder andre krav til forholdsmessighet etter den såkalte «jus ad bellum», som er reglene som avgjør når en stat lovlig kan bruke militær makt mot en annen stat. Etter folkeretten gjelder et generelt maktforbud, men militær makt kan lovlig brukes blant annet i selvforsvar. I så fall kreves det at selvforsvarshandlingen er proporsjonal i forhold til det væpnede angrepet som søkes avverget. Dette påvirker ikke vurderingen av om enkeltstående kamphandlinger oppfyller proporsjonalitetsprinsippet etter internasjonal humanitærrett.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Jacob Børresen

Hei! I artikkelen din sier du blant annet: "Videre er det altså slik at det som skal veies mot hverandre er de forventede sivile tapene og den forventede militære fordelen." Jeg har alltid lært at buk av makt i selvforsvar (for det er vel det vi snakker om her?) skal være proporsjonal i forhold til maktbruken man selv ble utsatt for og som utløste retten til selvforsvar. Og det er jo noe halt annet enn det du skriver. Og går jeg f eks inn på FN-sambandets hjemmeside finner jeg følgende formulering, som samsvarer med det jeg har trodd var definisjonen av proporsjonalitet ved bruk av makt: "For det andre kan ikke selvforsvaret være mye kraftigere enn angrepet. Hvis Norge hadde sendt en gruppe på tjue soldater inn i Finland kunne ikke Finland ha bombet Oslo i stykker. Responsen på et væpnet angrep må med andre ord være proporsjonalt. Det landet som blir angrepet kan bare bruke de mottiltakene som er nødvendige for å stanse angrepet." Er det slik at du snakker om proporsjonalitet ved bruk av makt i krig generelt, og at det jeg snakker om bare gjelder ved selvforsvar? Hva er det jeg har misforstått? Og hvor finner jeg de relevante referansene? Med vennlig hilsen Jacob Børresen

svarte Kjetil Mujezinović Larsen

Hei, Jacob. Det er slik som du antyder nederst: Denne artikkelen gjelder proporsjonalitetsprinsippet i internasjonal humanitærrett, som er reglene som gjelder opptreden under krig og væpnet konflikt (jus in bello, "jus i krig"), mens ditt eksempel om statlig selvforsvar gjelder et annet rettsområde, såkalt jus ad bellum ("jus før krig"), som gir regler om når en stat lovlig kan benytte militær makt mot en annen stat. Der gjelder det helt riktig et proporsjonalitetsprinsipp ved utøvelsen av selvforsvar, men det er altså et annet proporsjonalitetsprinsipp enn hva denne artikkelen gjelder. Uansett gir spørsmålet ditt meg god foranledning til å undersøke om dette "andre" proporsjonalitetsprinsippet er behandlet i SNL, og om forholdet mellom dem kan og bør klargjøres. Vennlig hilsen Kjetil.

svarte Jacob Børresen

Takk for det Kjetil! Jeg tror absolutt det ville være hensiktsmessig om begge prinsippene ble behandlet, og forholdet mellom dem ble klarlagt, i samme artikkel. Her er det mye forvirring og mange misforståelsere ute og går, inkludert min egen, som bl a fører til at man snakker forbi hverandre. Det jeg fortsatt lurer på, og som det kunne vært nyttig å få belyst: hvor lenge varer kravet til proporsjonalitet ved selvforsvar? For det har vel ingen særlig verdi dersom man med det samme gjengjeldelsen settes iverk med henblikk på å stanse angrepet, nøytralisere trusselen, kan trappe opp kun begrenset av en subjektiv betraktning av militær hensiktsmessighet. Dette er jo bl.a. et sentralt tema i diskusjonen rundt berettigelsen av Israels opptreden under Gazakrigen i 2014, som jo ble utløst som et selvforsvar mot Hamas' rakettangrep. Noen vil mene at det israelske angrepets omfang var helt ute av proporsjon med Hamas rakettangrep og derfor folkeretsstridig, mens andre med styrke vil framholde, også med henvisning til folkeretten, at de store sivile tapene på palestinsk side og dem massive ødeleggelsen av infrastruktur og boliger, inkludert angrep på sykehus, var berettiget fordi det var militært nødvendig. Og ville det i den sammenheng være relevant med en kryssreferanse til prinsippet om diskriminering, som vel må sies å begrense maktanvendelsen i krig for begge parter og dermed, om det blir etterlevd, vil kunne bidra til proporsjonalitet. I tillegg kommer jo den enkelte soldats og den enkelte avdelings/enhetssjef personlige ansvar inn i bildet. Jeg tror kort sagt det er behov for en litt bredere anlagt artikkel som tar for seg hele problemkomplekset jus ad bellum og jus in bello. Nå som norske styrker stadig deltar og blir anmodet om å delta i skarpe operasjoner utenlands er dette svært aktuelle problemstillinger, som det ville være nyttig å ha en lett tilgjengelig, popularisert, men likevel presis, framstilling av. Mden vennlig hilsen Jacob

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg