Primær myelofibrose er en beinmargssykdom der det lages for mye bindevev (fibrose) i beinmargen. Dette fører til redusert beinmargsfunksjon med nedsatt produksjon av røde blodceller og derved lavt hemoglobinnivå. Ved primær myelofibrose prøver milten å overta beinmargens funksjon, og vokser seg stor.

Sykdommen kan bare kureres med allogen stamcelletransplantasjon. Cellegift og legemidler som hemmer signalveier i cellene kan bremse sykdommen en stund.

Forekomst

Primær myelofibrose er den sjeldneste sykdommen av de myeloproliferative tilstandene. I Norge er årlig forekomst omtrent 1,5 per 100 000 i befolkningen. Den kan oppstå i alle aldre, men forekomsten øker med økende alder. Median alder ved diagnosetidspunkt er cirka 65 år. Den er ikke arvelig, bortsett fra i noen sjeldne varianter.

Årsak

Forstørret milt
CT-bilde av forstørret milt (rød markering). Nedre milt-pol går nedenfor øvre kant av bekkenbenet.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Ved myelofibrose har det oppstått klonale stamceller i beinmargen. Disse har ervervet mutasjoner som fører til økt signal om å lage bindevev. Den viktigste mekanismen er at megakaryocyttene som lages fra de klonale stamcellene produserer vekstfaktorer (cytokiner) som stimulerer bindevevsceller (fibroblaster) til å lage bindevev (kollagen). Kollagenet legger seg som fibre, og når det blir mange og tykke nok fibre, kaller man det myelofibrose. Fibrene inntar plass i beinmargen og fortrenger beinmargscellene, derved oppstår beinmargssvikt med nedsatt produksjon av blodceller, særlig røde blodceller og blodplater. Fordi beinmargen blir overlesset av bindevev vil det oppstå beinmargsvev i andre organer (ekstramedullær hematopoiese), særlig i milten og i leveren. Milten kan blir svært stor på grunn av dette.

Litt over halvparten av pasientene med primær myelofibrose har ervervet kromosomforandringer i beinmargscellene. I tillegg påvises oftest mutasjoner i megakaryocyttenes viktigste signalvei (trombopoietinsignalveien) som stimulerer celledeling: Litt over halvparten vil ha mutasjon i genet for januskinase 2 (JAK2), 20–25 prosent i genet for kalretikulin og 5–10 prosent i genet for myeloproliferativ leukemi (MPL, som er det samme som trombopoietin reseptor). Det er også vanlig å finne bakgrunnsmutasjoner fra stamcellene (CHIP-mutasjoner).

Diagnose

Leukoerytroblastisk blodbilde
Leukoerytroblastisk blodbilde ved myelofibrose med dråpeformede røde celler, en stor blodplate og en kjerneholdig rød celle.
Leukoerytroblastisk blodbilde
Lisens: CC BY SA 3.0

Sykdommen mistenkes ved funn av lavt nivå av hemoglobin i en vanlig blodprøve, stor milt og dråpeformede blodceller i blodutstryk. Diagnosen bekreftes med påvisning av fibrose i en beinmargsprøve.

Genetiske analyser gjøres også, og her bør man påvise minst ett typisk avvik for at diagnosen sikkert kan stilles. Hvis man ikke finner mutasjoner, kan fibrosen en sjelden gang være en komplikasjon til andre sykdommer, som for eksempel bindevevssykdom.

Symptomer

Ved myelofibrose får man oftest lavt hemoglobinnivå i blod som gir seg uttrykk i slapphet, svimmelhet og tung pust ved anstrengelser. Sykdommen kan også gi feber, redusert matlyst, nattesvette og vekttap. Smerter under venstre ribbebue på grunn av forstørret milt er også vanlig. Urinsyregikt forekommer, samt skjelettsmerter.

Behandling og inndeling

Det er bare allogen stamcelletransplantasjon som kan kurere sykdommen. Dette er en farlig behandling der noen dør av prosedyren. Derfor må man være nøye med utvelgelsen av dem som skal tilbys slik behandling. Den er bare aktuell under 70–75 års alder og bare hos dem som ellers har friske organer, som hjerte, lunge, nyrer og lever. Dessverre er myelofibrose en sykdom der transplantasjon har begrenset nytte i forhold til risiko. Grovt sett kan man si at en tredjedel dør av behandlingen, en tredjedel kureres og en tredjedel får tilbakefall eller opplever mislykket transplantasjon.

Primær myelofibrose deles inn i høy risiko, middels risiko og lav risiko etter hemoglobinnivå, antall hvite blodceller, andel umodne blodceller i blodet, hvilke mutasjoner som foreligger og om man har allmensymptomer eller ikke. De med lav risiko vil ikke bli tilbudt stamcelletransplantasjon fordi de kan leve lenge med sykdommen. De med høy risiko vil kunne ha god nytte av transplantasjon, og vil få tilbudet hvis de ellers er friske. For dem i middels risikogruppe er det vanskelig å bestemme hva som er rett behandling, og de blir vurdert i et eget fagråd (norsk gruppe for allogen stamcelletransplantasjon).

For de som ikke blir transplantert vil man kunne oppnå bedring av nivåene på blodcellene, miltstørrelse og allmennsymptomer ved bruk av cellegiften hydroksyurea eller januskinase 2- (JAK2-) signalveishemmer.

Prognose

Primær myelofibrose er sykdommen med dårligst prognose blant de myeloproliferative tilstandene. Som gruppe sett under ett, er den mediane overlevelsen på seks år, men det er stort sprik i overlevelsen fra pasient til pasient. De med lav risiko kan leve med den i mange år. Dødsårsakene er flere, som utvikling av akutt myelogen leukemi, infeksjoner, blodpropper, blødninger, jernopphopning, hjertesvikt og generell svakhet på grunn av sykdommen i seg selv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg