postmonopol – Store norske leksikon

Definisjon på brev i postloven av 1871.

Postmonopolet har vært knyttet til formål og innhold, og siden innholdet var *personlig*, ble brev forseglet eller lukket på annen måte.

Brevet definerte den adresserte, individuelle korrespondansen, i motsetning til rundskriv, sirkulærer, trykksaker, med mer som kunne sendes som åpen korsbåndsending.

Definisjon på brev i postloven av 1871

Av Lovtekst.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Enerettsdefinisjon i postloven av 1928.

Postkort ble tillatt fra 1872, og noen år senere ble konvolutten oppfunnet. Lovteksten ble endret, og *lukket brev* ble betegnelsen på den individuelle, personlige korrespondansen – til skille fra trykksaker og åpne sendinger. Det var derfor ikke mulig å omgå eneretten ved å *ikke* lime igjen konvoluttene.

Enerettsdefinisjon i postloven av 1928.

Av Lovtekst.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Postmonopol er en enerett til å drive postvirksomhet i et land. Denne retten har fulgt det norske postverket i flere hundre år men ble fjernet i 2016. Postmonopolet ble tidlig tatt inn i den norske postlovgivningen og driftskonsesjonen, som en «rett – knyttet til plikt» og motivert ut fra et politisk ønske om tilnærmet likt posttilbud i hele landet.

Blant postverkets store tjenestetilbud, har postmonopolet kun vært knyttet til adresserte brev og senere postkort. Eneretten var videre begrenset til organisert omdeling av post, og mot betaling.

Fram til 1. januar 2003 omfattet Postens enerett lukket, adressert brevpost inntil 350 gram med porto inntil fem ganger grunntakst (porto for 20 gram A-post), samt postkort. Fra 2003 gjaldt eneretten kun postkort og brev under 100 gram innenlands (og ingen enerett på post til utlandet), og fra 2006 50 gram – alt i samsvar med anbefalinger fra EU. Det var også i tråd med EUs tempoplan for liberalisering at postloven i 2016 fjernet postmonopolet.

Bakgrunn

I et langstrakt land som Norge – med spredt bosetning utenom byene – varierer både kostnadsbildet og inntektsmulighetene for å drive et postverk. Til ulike tider har det vært forsøk på å etablere brevomdeling i by-områder hvor det var stort trafikkgrunnlag og muligheter for god fortjeneste, se bypost. Skulle det være fritt fram for slik virksomhet, ville disse aktørene kunne «skumme fløten», mens det statlige postverket ble sittende igjen med «blåmelka» og lite inntekter. Dette ville resultert i dårligere posttilbud, eller behov for tilskudd fra staten for å opprette den nasjonale posttjenesten som politikerne ønsket.

Monopolets historikk

Mange har tolket det norske postverket som en «monopolist» helt fra starten i 1647, men så er nok ikke tilfelle. Tvert imot var det forhold som var viktigere enn å fokusere på enerett og inntekter:

Postverk for embetsmennene

For det første ble det offentlige postverket primært etablert for å formidle «Kongens post», altså myndighetenes korrespondanse, og det første hundreåret kom det stadige påminnelser om at private bare kunne benytte brevtilbudet dersom det ikke var til «trengsel for (forsinket) den ordinære posten». I tillegg var det meget dyrt for private, så leilighetsskyss ble ofte foretrukket. Opprinnelig var også slik postbefordring brudd på eneretten, men fra midten av 1700-tallet ble ikke dette handhevet.

Myndighetenes korrespondanse besto i hovedsak av budskap mellom embetsmenn, og dette ga føringer for etablering av postruter de første 200 årene. Postverket var derfor ikke interessert i handelsmenns korrespondanse og slett ikke lokalpost: Som eksempel avslo postmyndighetene så seint som i 1820-årene å etablere en postrute mellom Vardal (Gjøvik) og Kristiania (Oslo) med argumentet om at «det strider mod Grundsetningen for Postvesenets at indrette poster over kortere avstande».

Postmesterprivilegium

I en tid – og lenge før papiraviser var kjent, hadde postmestre i Norge enerett på nyhetsformidling. Fra 1660 – samme år som postverket etablerte bladtjenesten, fikk landets postmestre – som embetsmenn – et slags monopol på å spre nyheter innen og fra sitt distrikt. Nyhetene ble slått opp på plakater på postkontoret.

Aviser kom rundt 100 år senere, men de formidlet ikke nyheter slik vi kjenner i dag. Norske Intelligenz-Seddeler (fra 1763) var preget av annonser og redaksjonelle betraktninger, mens Trondhiems Adresse-Contoirs Efterretninger (fra 1767) mest var et annonseorgan den gang.

Riksbrev var viktigere enn lokalbrev og aviser

Brev- og budskapsformidling i nærområdet var noe folk og handlende ordnet selv uten at myndighetene grep inn. På slutten av 1800-tallet fikk flere norske byer egne, privat organiserte bypostverk, men etter hvert ble de så «plagsomme» at de ble stoppet av myndighetene – med hjemmel i eneretten nedfelt i postloven av 1888.

I mellomkrigstiden oppsto på ny en slags frykt for å få post som kunne fortrenge det viktige brevet. Da tok Poststyret selv initiativ til å reglementfeste en beskyttelsesparagraf: «Aviser tas imot til distribusjon, men med unntak for lokaldistribusjon på utgiverstedet eller der hvor vedkommende avis har størst antall abonnementer». Begrunnelsen var igjen at det kunne «fortrenge» den alminnelige posten (brevet), altså forsinke postbudet, og da fikk det heller være at dette kunne vært «god business».

Forsøk på å omgå monopolet

Fra moderne tid, men før Postens enerett ble fjernet, finnes eksempler på kreative løsninger for å omgå postmonopolet.

På 1990-tallet kom tilbud fra utenlandske aktører om å ta i mot forretningsbrev fra norsk avsender for postlegging i utlandet, men med adressat i Norge. Ordningen, omtalt som remailing, ble raskt avvist da den ikke var hjemlet i Verdenspostforeningen eller bilaterale avtaler.
Bankenes betalingssentral (BBS) som en tid var postverkets største brevkunde, organiserte i 1995 systematisk innsamling av betalingsoppdrag (giroblanketter) ved egne samlepostkasser ved butikker, for samlet innsending til sentralen. Samferdselsdepartementet satte en stopper for dette.
Etter at Posten Norge ble etablert, søkte et nydannet selskap i 2007 Samferdselsdepartementet om å få distribuere brev regionalt, mot å benytte spesielle konvolutter som ikke var klebet igjen. Departementet avviste søknaden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Postverk

Johan Seglsten