postkasse

De røde postkassene kom i bruk i 1855 etter at innføring av frimerker gjorde det mulig å postlegge brev også utenom ekspedisjonstiden. Kassene har hatt flere utforminger, fra de enkle med en låsbar frontklaff som åpnes for å ta ut brevene, til noe større kasser i bymessig strøk med en bunnklaff for å slippe posten rett i en samlesekk. Det har også vært vanlig å erstatte egne kasser med en brevsprekk i veggen på Postens egne lokaler (posthus eller postlugarer på tog og skip).

De røde postkassene omtales internt som tømmepostkasser, og på hver kasse er angitt tidsplan for tømming.

Fra 1989 utplasserte Posten i enkelte byer gule postkasser ved siden av de røde, beregnet for post til nærområdet.

Antall postkasser er en god indikasjon på nærhet og tilgjengelighet for de som skal sende vanlig brevpost.

Ti år senere var antallet rundt 30 000, men er de senere årene redusert til rundt 15 000 som følge av nedgang i brevmengden.

Etter hvert som norske byer fikk egne postbud for omdeling i andre halvdel av 1800-tallet, kom også postkasser eller andre innretninger for å motta post. Ved etablering av landpostruter fra 1880-tallet, kunne slike postkasser også dukke opp på landsbygda.

Butikker og kontorer fikk gjerne posten levert i sine ekspedisjonslokaler, men mange valgte også å leie egen postboks for henting på postkontoret. Det var lenge frivillig å sette opp postkasse, og over tid utviklet det seg en alternativ praksis med montering av en brevsprekk i entrédørene.

Med spredt bosetning på landsbygda og stadig høyere boligblokker i byene, ble det mange avstikkere og mye trappevandring for postbudene. Dette forsinket naturlig nok posten og skapte misnøye hos de som bodde sist i ruta. I 1952 kom en egen fullmaktslov (postkasseloven) som ga Posten myndighet til å stille krav til huseierne (postmottakerne) for å få en mer effektiv omdeling:

• Alle som ikke leide postboks hadde plikt til å sette opp egen postkasse. Den skulle plasseres etter anvisning fra postmesteren og merkes tydelig med mottakers navn.
• I bygårder skulle postkasser samles i første etasje i egne postkasseanlegg, og der det var hensiktsmessig skulle postkasser samles på egne postkassestativ slik at det ble færre stopp for postbudene.
• Kostnadene til anskaffelse og oppsetting falt på postmottakeren, men Posten kunne yte tilskudd til samlestativer og postkasseanlegg i bygårder.

Posten avviklet en offentlig konkurranse i 1956 og fikk inn 102 forslag til utforming av postkassene. Man ønsket en standardisering, og i 1958 kom en egen komité med forslag som Posten formidlet som anbefalinger og veiledning. Fra samme tid startet Posten selv med salg av grønne metallkasser laget av plastlaminerte stålplater. Dagens anbefalinger og formkrav til postkasser finnes på Postens hjemmesider.

Fram til begynnelsen av 1900-tallet var postkassene oftest omtalt som brevkasser, mens postkasse ble benyttet om Postverkets økonomiske regnskap.

Ved utgangen av 1997 var det 1 850 000 postkasser og 250 000 postbokser for utlevering av post. I et samarbeid med gårdeierne utviklet Posten et eget nøkkelsystem for tilgang til postkasseanlegg i bygårder. Endringene i postloven fra 2016 påla Posten å gi andre postoperatører samme tilgang.

• postboks

• Posten Bring – Alt om postkasser