Ernst Mach og Richard Avenarius er representanter for en variant av filosofisk positivisme kalt empiriokritisisme, som fokuserer på begrepet om «den rene erfaring» renset for alt subjektivt. Logisk positivisme eller logisk empirisme, også kalt filosofisk nypositivisme, oppsto i Østerrike i tilknytning til den såkalte Wienerkretsen på 1920-tallet. Viktige representanter for denne retningen var Rudolf Carnap, Otto Neurath og Moritz Schlick, og i «ytterkretsen» fantes Ludvig Wittgenstein, Bertrand Russell, Karl Popper, Carl Hempel, Arne Næss og Alfred Ayer. Den logiske positivismen er senere kritisert både innenfra og utenfra for problemer rundt verifiserbarhetskriteriet, induksjonsproblemet og troen på enhetsvitenskapen.

En rekke røster har markert seg i den såkalte positivismedebatten siden 1960-tallet, blant andre Jürgen Habermas, som fokuserer på at det ikke finnes en interessefri erkjennelse. I Norge er positivismen kritisert av blant andre Hans Skjervheim i forbindelse med dannelsen av de nye samfunnsvitenskapene, hvor den positivistiske tendens til objektivering står i fare for å gjøre vitenskapen instrumentell på bekostning av menneskets frihet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.