positiv særbehandling

Forbudet mot diskriminering skal fremme likhet. Utgangspunktet er at ingen skal utsettes for forskjellsbehandling som har sammenheng med personens gruppebaserte tilhørighet, for eksempel kjønn, etnisitet eller religion. Positiv særbehandling utfordrer likhetsprinsippet, fordi det handler om å gi en fordel til noen enkeltpersoner (basert på deres gruppetilhørighet), en fordel som andre ikke får.

Noen ganger kan den positive særbehandlingen i favør av personer fra en underrepresentert gruppe føre til at personer fra en overrepresentert gruppe ikke får de samme muligheter som de ellers ville fått. Dette er for eksempel tilfelle der det er konkurranse om et begrenset antall studieplasser innen høyere utdanning. Bruk av positiv særbehandling kan dermed stå i direkte konflikt med enkeltindividets diskrimineringsvern. I lovproposisjonen til likestillings- og diskrimineringsloven ble det uttalt at det i enkelte situasjoner samlet sett vil være mer ønskelig å sikre lik kjønnsfordeling enn å sikre full rettferdighet for enkeltindivider.

Likestillings- og diskrimineringsloven, som gjelder på alle samfunnsområder, inneholder regler om avveiningen mellom enkeltindividers diskrimineringsvern på den ene side og adgangen til bruk av positiv særbehandling på den andre. Det slås fast i loven at diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt.

Diskriminering er forstått som negativ forskjellsbehandling som har sammenheng med et diskrimineringsgrunnlag, og som ikke har en begrunnelse som likevel gjør den lovlig. Positiv særbehandling kan utgjøre en lovlig begrunnelse for forskjellsbehandling, dersom nærmere definerte vilkår er oppfylt. Dette er regulert i likestillings- og diskrimineringsloven, hvor det slås fast at positiv særbehandling er tillatt dersom særbehandlingen er egnet til å fremme formålet med likestillings- og diskrimineringsloven, det er et rimelig forhold mellom det formålet man ønsker å oppnå og hvor inngripende særbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, og særbehandlingen tar slutt når formålet med særbehandlingen er oppnådd.

Hva som skal til for at disse vilkårene er oppfylt, må vurderes konkret. Blant annet har det betydning hvilket samfunnsområde man befinner seg på.

I arbeidslivet er adgangen til positiv særbehandling veldig snever. Dette har sammenheng med at Norge er forpliktet til å følge EØS-retten, som gir individer et sterkt diskrimineringsvern i arbeidslivet.

I forskrift om opptak til høgare utdanning slås det fast at det for å jevne ut forskjeller og for å oppnå mer likestilling mellom kjønnene kan gis inntil to tilleggspoeng til «søkjarar av det kjønnet som er klart underrepresentert blant studentar på eller yrkesutøvarar frå vedkommande utdanning.» Bruk av kjønnspoeng forutsetter at utdanningsinstitusjonene søker departementet om bruk av dette virkemiddelet. Det skal gis en nærmere begrunnelse, og tiltaket innvilges for en begrenset periode.

Bruk av kjønnspoeng er et omdiskutert virkemiddel, og det har i senere tid vært tema i ulike offentlige utredninger, som NOU 2020: 3 «Ny lov om universiteter og høyskoler» og NOU 2022: 17 «Veier inn – ny modell for opptak til universiteter og høyskoler».

Når det gjelderkjønnsbalanse når offentlige organer oppnevner utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv., er hovedregelen i likestillings- og diskrimineringsloven at begge kjønn skal være tilnærmet 40 prosent representert.

Kommuneloven inneholder regler om kjønnsrepresentasjon i folkevalgte kommunale og fylkeskommunale organer. Her slås det blant annet fast at hvis organet skal bestå av minst fire medlemmer, skal hvert kjønn være representert i organet med minst 40 prosent. Dersom organet skal bestå av tre eller færre medlemmer, skal begge kjønn være representert i organet. Loven slår også fast at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent i partiers eller gruppers listeforslag.

Det er lovfestede krav om 40 prosent representasjon av begge kjønn blant styremedlemmene i en rekke selskaper og foretak.